MANHATTAN OG DAOISME

Jeg liker å høre på radio når jeg lager mat. Som vanlig hørte jeg på WNYCs Brian Lehrer Show i går, mens jeg forberedte middagen. Med et halvt øre, fikk jeg med meg at forfatter Maggie Jackson var gjest, og advarte mot det stadig økende antall distraksjoner i samfunnet vårt. Studier viser at tenåringer har problemer med å konsentrere seg om en oppgave over lengre tid, den gjennomsnittlige arbeider skifter arbeidsoppgaver mellom hvert 3-5 minutt osv.

Ikke noe banebrytende greier, men ting som jeg har kjent på selv, og poenger som jeg er veldig enig i. Grunnen til at jeg sysler litt med Yoga og Tai Chi, ligger nok i det at jeg søker et roligere indre, noe jeg vel deler med svært mange andre.

”Listeners who are not too distracted, can call in on...”, sa programlederen, og fikk meg plutselig til å følge med. Som når et barn blir avslørt midt i leken og kommer til seg selv igjen, sånn stod jeg på kjøkkenet og følte meg nesten litt flau, av en eller annen grunn. Jeg ble, i et lite sekund, veldig klar over meg selv og at jeg lærte om viktigheten av å konsentrere meg, mens jeg egentlig holdt på med noe annet. Det var en ubehagelig selvinnsikt. Egentlig gikk det på ting jeg visste om meg selv, men det var et av de øyeblikkene hvor man ser veldig mye av seg selv på veldig kort tid.

Det kan høres rart ut, men sånn var det nå en gang. En grunn til det, tror jeg ligger i at jeg har gått rundt med tanker om slike saker i bakhodet en stund. Needless to say: Her i New York, og i høyeste grad på Manhattan, er det mye som distraherer, og jeg har merket at jeg ganske fort har endret måte å møte verden på. Som et ledd i en overlevelsesstrategi, har kroppen og hodet mitt begynt å åpne seg for omverdenen på en annen måte.

Paradoksalt nok, har jeg, for å beskytte meg mot de mange og intense inntrykkene, begynt å ta inn nærmest alt på en gang. Det er enormt lett å komme i snakk med folk i denne byen, og det skjer hele tiden. For noen dager siden, på subwayen, hadde vi en lang samtale med en middeladrene fyr som var sjakkfrelst. Han ble giret da han forstod at vi kom fra samme land som sjakktalentet Magnus Carlsen. ”You better get the Norwegian papers today, cause he just won a great victory.” Vi snakket sammen et kvarters tid, og forlot hverandre på perrongen på 76. gate, Upper West Side.

Det er litt tilfeldig at jeg kommer på denne hendelsen, fordi jeg glemte den egentlig ganske raskt. Og her er vi ved kjernen: Slike ting hender hele tiden, og jeg glemmer fort de fleste av disse små oppleveslene. Hadde jeg kommet i prat med noen på t-banen i Oslo, hadde jeg i hvert fall husket det godt frem til kvelden.

Tenker på Paul Auster

I Paul Austers ”New York Trilogy”, finnes det en passasje som beskriver hvordan hovedpersonen Quinn elsker å gå på lange turer rundt i New Yorks gater. I ukjente nabolag, og eksotiske strøk – ikke for å oppleve noe nytt, men for å miste seg selv. Han forsøker å forsvinne, mer enn å føle seg i live. Jeg tror dette er noe av det som som skjer med meg her borte. Opplevelsene blir flere, og trenger derfor mindre inn. Man blir mer i møtekommende, og derfor mer overflatisk. Man går lett med strømmen, med verdens flyt, i stedet for mot. Man forsøker ikke å kontrollere omgivelsene, men i stedet å akseptere dem.




Det kan minne om opplevelsen som beskrives i den daosistiske fortellingen, hvor Konfucius (som ofte er gjenstand for latterligjøring i de daoistiske fortellingene) ser en mann hoppe ut i en strøm, så sterk at ingen fisk kan svømme der. Konficius tror at mannen ønsker å ta sitt eget liv, og beordrer disiplene sine til å stille seg ved vannkanten for å trekke mannen opp. Mannen kommer til syne over vannflaten, syngende på en sang, mens han lett flyter av sted med strømmen. Konfucius løper etter mannen, og spør ham: ”Har du en spesiell måte å holde deg flytende på?” Mannen svarer: ”Jeg går under og over vannet med bølgene, uten å tenke på meg selv. Jeg går med strømmen. Det er sånn jeg holder meg flytende.”

Nesten sånn er det. Litt som daoisme, men også ikke helt som daosime, likevel. For i daoisme, handler det om å komme nær den umiddelbare opplevelsen, den opplvelsen av verden som små barn har. Nær ”væren”, ville Heidegger sagt. På Manhattan, ledes man lett mot nummenhet. Det motsatte, rett og slett. Som jeg nå oppdager at det så lekkert står i The New York Trilogy:

”By flooding himself with externals, by drowning himself out of himself, he had managed to exert some small degree of control over his fits of despair. Wandering, therefore, was a kind of mindlessness.”

Ikke så ulikt den daoistiske mannen i strømmen, bortsett fra at daoismen søker mindfulness.

Vi er klar over dette, og merker begge denne nummenheten forholdsvis tydelig. Det er deilig å la seg dra med i strømmen, men det kan lett lede til at man mister selve opplevelsen. Derfor passer vi hele tiden på å minne hverandre på hvor vi er (”psst, vi er i New York”), siden oppholdet vårt er så kort, og ikke minst siden livet blir litt bedre å leve av det.

Trine Lise følger strømmen, men er forhåpentligvis i stand til å kunne ta et saftig tygg av tilværelsen, av og til.