FORDOMMER OM USA

Hadde egentlig planlagt å skrive en sak om hvor overfladiske mange new-yorkere er. Akkurat som Agnar Mykle gjorde. Men så møtte vi Sarah og Oswaldo.

Det skal sies at de var nesten litt i overkant blide og imøtekommende til å begynne med, men de slapp seg fort ned da vi kom innpå dem. Nå bor jeg og Trine Lise i det store huset deres på Staten Island, mens de reiser Sør-Amerika rundt. Sarah og Oswaldo har hjulpet meg å bli kvitt mange fordommer om amerikanere.

For det første, er de ikke pro-Israel. Skulle man dømme etter valgkampen her borte, er alle amerikanere mer pro-Israel enn israelere selv. Obama, McCain og Clinton konkurrerte alle om de israelske lobbyistenes gunst her i NY for noen dager siden. Obama, som regnes som den som er minst pro-Israel, måtte stå skolerett og skryte av sine jødiske bekjentskaper. Det var noen stusselige bekjentskaper i forhold til de Clinton og McCain kunne trekke ut av ermet. Derfor følte han nok at han måtte kline litt til på andre områder, og erklærte at Jerusalem skulle fortsette å være Israels udelte hovedstad.

Enkelte israelske kommentatorer påpekte at Obama uttalte seg om ting som ennå ikke er avgjort mellom Palestina og Israel, og Obama måtte ut dagen etterpå for å slukke branner.

Men Oswaldo mener at de fleste intelektuelle her i NY ser på Israel-Palestinakonflikten omtrent som de fleste intelektuelle i Europa gjør det. Han beklaget at europeere fikk så skeivt inntrykk gjennom de folkevalgte, som han mente ikke var særlig representative for det amerikanske folk. Hvilket bringer meg over til min andre fordom som er blitt utfordret: de fleste amerikanere er reinspikka markedsliberalister.

Hverken Oswaldo eller Sarah er særlig begeistret for det frie markedet. Sarahs mor inviterte sågar sovjetiske skolebarn over til USA under den kalde krigen, og sendte amerikanske barn andre veien, i håp om å skape bedre forståelse mellom de to landene. Hollywood og tv står veldig lavt i kurs hos dem og deres venner. Det er ikke det at de er pretensiøse, men de bare interesserer seg ikke for massefenomener som Seinfeld, sport og stand up-klubber.

Da vi diskuterte filmer, hadde de nesten bare sett europeiske. Vennen deres hadde til og med sett ”Den brysomme mannen”. De var nesten flaue over å følge med på ”The Wire”, kvalitetsserien over alle kvalitetsserier fra amerikanske HBO.

Personlig er de imidlertid veldig upetrensiøse og avslappede. Og dette bringer meg til det her med overfladiskhet.

Overalt hvor vi har beveget oss her i NY, har folk generelt vært avmålt hyggelige. De har vært svært hjelpsomme med å finne frem, til og med fulgt oss langt på vei og andre ting som ikke er vanlig i Norge, men alt har vært pakket inn i standariserte fraser og kjølige fakter. Da det ble klart at vi skulle flytte inn her på Staten Island, måtte vi møte alle naboene, og hver og en tilbød seg å hjelpe med hva det skulle være. Det var korte, hyggelige besøk, men ikke mer enn det.

Hele tiden de første to ukene, følte jeg at jeg ikke kom ordentlig i kontakt med noen. En vanlig frase her borte er: ”Oh, that´s so interesting! I did not know that”. Når den frasen sies uinspirert, er den drepen for min fortellerglede.

Men rimelig fort begynte altså Oswaldo og Sarah å slappe av. Han valset rundt i boxeren og mumset kyllingvinger, og hun gikk barbeint rundt i pyjamasen hele dagen, og satt på gulvet og pratet skit (som de sier nordpå). Men hjelpsomheten og åpenheten forsvant ikke.

Etterhvert har jeg begynt å sette pris på denne hjelpsomhet som jeg ikke finner hjemme (bortsett fra hos de jeg kjenner virkelig godt og som er mine venner). Jeg klarer ikke la være å tenke at denne, noen ganger upersonlige, imøtekommenheten, hjelpsomheten og naboskapet, har utviklet seg av nødvendighet. Når de offentlige velferdsordnignene er så dårlige, og så mye er opp til den enkelte. Når det politiske og økonomiske systemet er så barskt, ja, da må man nesten standarisere hjelpsomhet på andre måter, f. eks. i den mellommenneskelige kontakten.