søndag 27. juli 2008

PÅ FOTBALLKAMP I USA

Marxisten Drillo og religiøse Bratseth på vei til USA for å spille fotball

Hadde fotballen blitt oppfunnet i USA, hadde alle spilt som oss, sa Drillo da han var landslagssjef for Norge.

Drillos poeng var at i USA har man en mer statistisk tilnærming til sport, preget av tallbaserte analyser. Her borte teller, måler og registrerer man alt av småpasninger og bevegelser. Dette gjelder i alle ”de fire store” - ishockey, basketball, baseball og amerikansk fotball. I europeiske sporter, og spesielt i fotball, har man tradisjonelt vært svært skeptiske til en slik tilnærming, og vært redde for at tall og satistikk skal ødelegge kreativiteten og spontaniteten. ”Robotfotball” har blitt brukt som et skremmescenario.

Denne kulturforskjellen er ikke så ulik den man finner innenfor akademia. I psykologifaget står amerikanerne for det meste av utbredelsen av behavoristisk psykologi, en type ”hard data”-vitenskap som står i sterk kontrast til den tyske og franske psykoanalytiske vitenskapsformen. I sosiologifaget blir de de tyske historiske forklaringsmodellene utfordret av nærmest matematiske samfunnsmodeller fra Harvard, og innenfor økonomifaget har de amerikanske matematiske modellene fullstendig utkonkurrert de tyske metodene. Man kan fortsette en god stund å ramse opp fagfelt, men tendensen er ganske klar: Det er særlig de franske og tyske skolene som går dårlig sammen med de amerikanske.

De første ukene i New York fulgte jeg NBA-finalene på tv. Analysene under og etter kampene var mange, og svært gode. De brukte mye video og piler for å indikere hvor spillerne burde ha løpt og hva de gjorde riktig o. l, og mye tallmateriale for å bestemme hvor godt hver enkelt hadde spilt. Konklusjonene var ofte, som man sier i vitenskapen, ”kontraintuitive”. De gav et annet bilde av kampen enn førsteinntrykket. Det var slike typer analyser Drillo bragte med seg inn i fotballen, og som han benytttet som gunnlag for å revolusjonere taktikken. Drillo lente seg på sine tall og statistikker, og hevdet å ha belegg for at hans fotballfilosofi var mer effektiv enn andres.

Kritikken i europeisk fotball mot Drillo var hard, og i noen sammenhenger berettiget. Det ble innvendt at tall og statistikk ikke kan forklare alt som skjer på en fotballbane. Noe som er fullstendig riktig. Hvordan kan man f. eks. måle innsats? Innsats er jo en av de viktigste faktorene for å vinne en fotballkamp. Drillo var ikke blind for disse metodiske svakhetene ved noen av hans analysemodeller, men det spredte seg etterhvert en slags konsensus i fotball-Norge om at Drillos tilnærming ikke var heldig om man skulle vinne fotballkamper.

Romantikeren Åge Hareide ble ansatt, etter noe som liknet et folkekrav, da Drillos disippel Nils Johan Semb ikke klarte å føre Norge til VM i 2002. Fotball-Norge, i likhet med det meste av fotballverden, er nemlig preget av konservative romantikere. Sport skal først og fremst handle om følelser og lidenskap, ikke om tabeller og videoanalyse. Derfor kan man ikke lenger se kontraintuitive fotballanalyser på norsk tv. Som regel sitter det tidligere fotballspillere i studio og sier ting som at: ”De tapte fordi de ikke ville vinne nok” og ”Gode lag har flaks” osv. Dette er analyser som, riktige eller ikke, aldri fører til at man ser spillet på en ny måte. Man får, i beste fall, bekreftet sitt eget førsteinntrykk.

Jeg har derfor lenge vært spent på om møtet mellom den amerikanske sportskulturen og den europeiske varianten av fotball kunne skape en type fotballtilnærming som hadde med seg det beste av begge verdener. For fotball er endelig i ferd med å slå til i USA nå. Endelig.

Hvorfor fotball ikke har vært en særlig stor sport i USA, er et lite mysterium. Noen har hevdet at det hadde med den kalde krigen å gjøre, at gymlærere over hele USA lot fotball stå for alt som luktet av pysete, homsete kommunisme. Slik forklarte i hvert fall den amerikanske fotballskribenten Franklin Foer det i en kronikk som stod på trykk i Dagbladet for noen år siden. Jeg vet ikke. Europeere har lurt på det, og amerikanere har lurt på det. For amerikanerne vet at i resten av verden, der er det fotball som gjelder.

Flere forsøk har vært gjort på å lage en profesjonell amerikansk liga. I 1968 startet man ”North American Soccer League”, og hentet europeiske og sør-amerikanske storspillere på hell, som Franz Beckenbauer og Pelé, over dammen for å tekkes det amerikanske publikum. Masse penger ble spyttet inn i ligaen, og interessen for sporten vokste raskt. New York Cosmos hadde lenge rundt 40 000 tilskuere i snitt mens Pelé spilte der. Dessverre vokste ikke interessen raskt nok for utålmodige investorer som etter hvert trakk seg ut, og i 1984 gikk ligaen i praksis konkurs.

Pelé avsluttet sin karriere i New York, og ble en kjendis folk fremdeles husker i USA.

Alle de store stjernene hadde vært importerte utlendinger, og man hadde ingen breddeidrett å falle tilbake på. Den amerikanske satsingen begynte på topp, noe som førte til en rask, men kort periode med vekst. Det var en boble som sprakk. Men som med de fleste økonomiske bobler, skapte også denne grobunn for en annen, mer langvarig og sikker, oppgang. Man hadde tross alt sådd et frø av interesse, og fotball fortsatte å bli spilt rundt om i USA.

I følge FIFA, finnes det nå 24, 5 millioner fotballspillere i USA, noe som gjør fotball til landets største fritidssport. Denne posisjonen har sporten hatt i USA de siste 25 årene. Av disse 24, 5 millionene, er det bare ca 4 millioner registrerte spillere. Det er likevel åtte ganger så mange som Norges 500 000 registrerte og uregistrerte spillere.

Under fotball-EM var de new yorkske barene fulle av hipstere som ville gjøre ”som i Europa”, noe som forteller om en slags fotballfeber i landet, men som også illustrerer fotballens fortsatte problem i konkurranse med ”de fire store”. Europeisk fotball oppfattes, i likhet med mye annet av europeisk kultur, som soft og pysete. At hipsterne trykker sporten til sitt bryst, gjør ikke tingene særlig bedre. Fotball er da også spesielt stort blant jenter i dette landet, og i damefotball har USA vært best i verden i mange år. I 1999 var det 90 185 mennesker på Rose Bowl og så USAs damelandslag spille mot Kina! Fotball er stort, men dens status i USA kan minne om den statusen håndball har hjemme i Norge.

I 1996 startet man opp en ny profesjonell liga i USA, som en del av en avtale med FIFA. USA fikk arrangere VM i 1994, mot at de fikk stablet på beina en ordentlig liga. Satsingen var mye mer beskjeden denne gang, og sakte men sikkert har ligaen etterhvert fått rimelig solide bein å stå på. Tilskuersnittet er på rundt 15 000 per kamp, noe som er temmelig respektabelt. Den stadig voskende andelen av latin-amerikanske innvandrere til landet gjør også at fotballens fremtid ser ut til å ha et forholdvis solig fundament. Spenningen var derfor stor da man i fjor hentet David Beckham til L. A. Galaxy. Fotballens største stjerne skulle være med og løfte fotballinteressen til europeiske høyder. Nå er tiden kommet, mener mange amerikanske fotballelskere, som Galaxys klubbpresident Alexi Lalas.

Foreløpig er det usikkert hvor stor innvirkning Beckham har hatt på interessen for fotball. Han har klart å skape en hype, det er sikkert, men det meste av hypen ser ut til å dreie seg om ham selv som person, og sin egen famile. David og Victoria har endelig blitt superstjerner i verdens største økonomi. Deres vennskap med Tom Cruise har absolutt vært en av de viktigste faktorene i det spillet.

Hva gjør egentlig Beckham for fotballen i USA? Og kan han spille libero?

Mens fotballreferater som regel er små notiser i de amerikanske avisene, er referatene og kommentarene fra Galaxys kamper, viet stor plass. Sist lørdag, da Beckham gjestet New York for å spille mot New York Red Bulls, hadde alle avisene flere sider om evenementet, både i forkant og etterkant av kampen. Det meste handlet om Beckham som person, og om fotballens fremtid i USA. Er dette tidspunktet for det store gjennombruddet?

Slaver som vi er av main stream-media, dro jeg og Trine Lise til New Jersey for å se vår første fotballkamp på amerikansk jord. Hvordan spilles fotball her borte? Hvor stor stjerne er egentlig Beckham? Jeg var faktisk ganske nysjerrig.

Det første som slo meg, var at det hele var veldig godt tilrettelagt. Det gikk masse busser dikekte til stadionanlegget fra Manhattan. Red Bulls spiller på Giants Stadium, som tilhører NFL-lagene NY Giants og New York Jets, og som ligger i nabostaten, bare en 20 minutters busstur unna storbyen. Og hvilket anlegg! En lukket og intim gryte med plass til 80 000 tilskuere. På lørdag var det 60 000, men likvel, det var en sublim opplevelse å komme ut på toppen av stadiumet og se utover det folkehavet.

Høyt, høyt over banen kunne Trine Lise sitte og drikke øl.

Men supporterkulturen er veldig annerledes i USA. Med unntak av en hard kjerne, for det meste latin-amerianske, Red Bull-entusiaster i den ene svingen, var det stort sett hele familier og vennegjenger som satt og koste meg masse mat og en øl eller to. Lite synging eller utskjelling av dommeren, lite banning eller engasjement utenom målene eller de store sjansene. De lente seg tilbake og ventet på å bli underholdt.

Jeg tror kanskje dette kan være en av grunnene til at fotball aldri vil bli den aller største sporten her borte. For å få noe ut av fotball, må man engasjere seg, man må leve seg inn i spillet og bli rasende og jublende glad. Det er ikke som i basketball hvor det er scoring flere ganger i minuttet. Nei, fotball krever tålmodighet og mye konsentrasjon. Det krever øye for detaljer og en aktiv betrakter. Man kan sikkert si mye av det samme om de amerikanske idrettene også, men jeg tror dette gjelder i særlig stor grad for fotball.

Liknende rapporter finnes fra musikkverden, hvor europeiske band melder at de har problemer med å holde konserter i USA fordi publikum krever så mye underholdning. Mens en konsert i Europa mer er et samspill mellom artist og publikum, er en konsert i USA en forestilling foran et publikum. Som Liam Gallagher sa: ”I USA vil de ikke høre på musikken min, men se meg danse. Og det gidder jeg ikke.”

Kampen var i alle fall fryktelig dårlig, og jeg ble svært skuffet. Begge lag spilte en håpløst gammeldags fotball. Spillerne var rikignok gode på mange områder: De var fysisk sterke, godt trente, hadde god balanse og god grunnteknikk. Men de spilte på en måte som europeiske lag gjorde på 70-tallet. Det gammeldagse markeringsforsvaret ble gjennomført til det komiske, noe som skapte ekstremt store åpninger i begges lags forsvar. L. A. Galaxy, som trenes av nederlandske Ruud Gullit, spilte som Nederland gjorde for 20 år siden, med uendelig mange støttepasninger, og tok nesten aldri i bruk de store rommene som ble skapt. Red Bull spilte litt mer engelsk i angrep, hvor spissene foretok et par lure løp og de slo ganske ofte direkte bakrom. Red Bulls trener, Juan Carlos Osorio, har da også en trenerfortid fra engelsk Premier League.

Men, Beckham! Han spilte libero! Det har vel ikke vært en libero på høyt nivå siden Beckenbauers glansdager. Beckham ruslet litt fremme i angrep. Så nede i forsvar, litt på høyre side, litt på venstre. Underlig.

Fusjonen mellom de to sportskulturene hadde, merkelig nok, skapt en gammeldags type fotball. En fotball som med spillere av dette kaliberet produserte masse situasjoner foran målene, og som sikkert passet det amerikanske publikummet ganske godt. Men det er en type fotball som man aldri vil komme til å vinne VM med.

Jeg var tilsvarende skuffet etter å sett amerikansk TVs deking av fotball-EM. Jeg hadde håpet på hard core analyse, men fikk i stedet presentert selvfølgeligheter fra innleide briter. I stedet for å skape noe nytt, importerte man noe velprøvd og gammelt.

Det tar tid å utvikle fullverdige sportskulturer. Akkurat som en klassereisende alltid vil avsløre sin bakgrunn gjennom måten å formulere seg på, enten ved å velge de gale uttrykkene, eller ved å prøve for hardt med de rette uttrykkene, vil også en nyfrelst fotballsupporter avsløre seg. For å være et fullverdig medlem av fotballfamilien må du ha vokst opp med kulturen rundt deg på alle bauer og kanter. Du må ha det under huden. Derfor rynker jeg alltid litt på nesen når jeg leser amerikanske forståsegpåere, som Danel Foer eller sportskommentatorer i amerikanske aviser, som skriver om fotball. De har ofte peiling på mye, men de har ikke tilstrekkelig peiling på fotball.

De lider av det Bourdieu kalte ”allodoksi”, en slags kronisk kulturell mangelsykdom, som man aldri riktig blir kvitt. Når skal man juble, når skal man reise seg i håp om en stor sjanse, hvilke ord bruker man for å beskrive en pasning, dette er kunnskap som overføres så subtilt at man ikke kan tilegne seg den annet enn ved å vokse opp i kulturen som produserer den. Som når Daily News skriver like mye om spilleres antall målgivende pasninger som antall mål. Det er ikke direkte galt, det kan hende dette er en god innfallsvinkel for å forstå spillet, men det er ikke kultur for å skrive på den måten i fotballverden. Her teller man stort sett bare mål. Det er i hockey og basket man har for vane å telle målgivende. Det er kanskje ikke så rart at amerikanerne er nølende til å forsøke å lage noe nytt ennå, så lenge det finne snobbete fotballpurister som meg selv og mange andre i denne verden.

Når USAs fotballfamilie klarer å riste av seg sin allodoksi, og ikke lenger føler seg underlegne den europeiske eller sør-amerikanske fotballfamilien, er mitt håp at det beste fra den amerikanske sportsverden kan bli viktige prinsipper innenfor fotballen også. La meg avslutte med noen eksempler på hva jeg håper kan overføres:

Alle ”de fire store” har i mange, mange år avholdt såkalte ”drafts”. Drafts foregår mellom hver sesong, og er basert på avtaler mellom spillernes fagforening og klubbene. Alle spillere som er nye i ligaen blir presentert for ligaens lag. Det laget som endte sist får lov å velge seg en ny spiller først, det laget som endte nest sist får velge neste osv.

Dette enkle systemet er utviklet for å hindre at hele ligaen kollapser økonomisk i jakten på de beste spillerne, og at ikke alle beste spillerne fordeles på et par superlag, slik vi ser fotballen utvikle seg i f. eks. England, Skottland, Spania, Nederland og Italia. I disse landene er vi vitne til ”fotballkapitalismens siste krampetrekninger”, som Nils Arne Eggen sa.

Etter drafring er en spiller er bare bundet av klubben som velger ham i et visst antall sesonger. Etterpå kan han gå hvor som helst. Ytterlige restriksjoner er derfor innført i NHL og MLS (fotball-ligaen) og man opererer faktisk med lønnstak for å sikre konkurransen. I MLS kan man få dispensasjon for å betale en stjerne høyere lønn enn de andre (som var grunnen til at man klarte å få lokket David Beckham over), men dette tiltaket fungerer ellers ganske knirkefritt, etter hva jeg forstår. Det har skapt ligaer med mange gode lag, som de beste spillerne sprer seg på.

Å oppleve fotball i dette landet, en sport som er så kjent for meg, gjør at jeg, som jeg gjør mange ganger om dagen, forstår hvor mangfoldig dette landet er. Hvor likt det kan være, og hvor forskjellig det ofte er fra Europa. Og jeg tenker at de beste våpnene mot det mange i Norge, med en ryggmargsrefleks, kunne kalt amerikanisering, gjerne er utviklet her i USA. Hadde fotballen blitt oppfunnet i USA, hadde alle spilt som Drillos, og den hadde kanskje ikke vært så infisert av penger som den er nå.

torsdag 17. juli 2008

Å MØTE KUNSTVERKENE

Tre av sommerens midlertidige utstillinger i New York får meg til å tenke på fundamentale deler av kunstopplevelsen.

Som kunsthistoriestudent får man stadig høre av foreleserne, hvor viktig det er å se de originale kunstverkene i levende live. Hvis kjennskapen til verdens største kunstverk kun stammer fra gjengivelser i bøker eller fra lysbilder, går man glipp av noe, har mantraet vært. Jeg må innrømme at jeg ikke har tatt dette rådet nok på alvor.

Olafu Eliassons "New York City Waterfalls"

Et verk som har skapt aldri så lite furore i New York i sommer, er Olafur Eliassons ”New York City Waterfalls”. Idéen er ganske enkel: bygg fire fosser som omkranser East River. Det er også alt det er. Fire stillaser som spyr ut store mengder vann. Ingen naturromatisme er å spore. Ingen politikk. Bare vann og stillas.

Fotografier av verket, yter det slett ikke rettferdighet. For poenget med et slikt verk, er at det forandrer seg alt etter hvordan du møter det. Enten man står på kloss hold ved en av fossene og hører vannsuset, eller ser alle fire ovenfra mens man spaserer over Brooklyn Bridge, eller angriper fossene en etter en, som passasjer i den nye IKEA-fergen som bringer folk gratis fra Manhattan til Brooklyn. Man kan velge å se dem i dagslys, eller i kunstig belysning om kvelden. Noen ganger tar vinden tak i fossene og leder vannspruten en vei, andre ganger kan man skimte regnbuefarger i vannet.

Blant de viktigste kunstbegrepene i etterkrigstiden, finner man ”site specific art”. Dette kan benyttes om kunstverk som er laget for ett bestemt sted, og som formodentlig vil miste det meste av sin virkning om det flyttes, eller oppleves gjennom et fotografi eller film. Eller riktigere: Verket vil få en helt annerledes virkning om det ikke oppleves der kunstneren har plassert det. ”New York City Waterfalls” må kunne sies å være site specific.

”Site specific art” er inspirert av fenomelogi, på den måten at opplevelsen uløselig knyttes til tilstedeværelsen. Alle tenkelige beskrivelser, eller andre former for gjengivelser, vil aldri kunne gjengi opplevelsen av det å møte et kunstverk på nært hold. For utøvere av site specific art, er det også denne delen av opplevelsen av kunstverket, den delen som ikke lar seg gjengi, som er den viktigste ved kunstopplevelsen.

Men skal jeg være ærlig, har ikke Eliassons fosser skapt de støste bevegelsene hos meg denne sommeren. Jeg ser dem hver dag, i det jeg ankommer Manhattan med Staten Island-fergen, og de slår meg ikke i bakken, slik synet av en opplyst frihetsgudinne faktisk kan gjøre (det er en statue som er absolutt har vokst i min aktelse etter at jeg så den på nært hold) eller skyskraperne i finansdistriktet gjør nesten hver dag. Fossene er fine, og jeg vil nok savne dem litt når de forsvinner i oktober. Jeg har ingenting i mot dem, men jeg har ikke de sterke følelsene for dem, heller. Jeg er såpass kjedelig at jeg faktisk liker dem best når de er opplyst. Men det er nå det.

En annen hot utstilling, er med pop-artkunstneren Jeff Koons, kanskje verdens største kunststjerne de siste årene. Utstillingen befinner seg på taket av the Met, og heter ganske enkelt ”Jeff Koons On the Roof”. Jeg har egentlig ikke oppfattet Koons kunst som særlig site specific, men mer som en idékunst, i samme gate som Warhols og Duchamps kunst. Dette er vel den type kunst som best lar seg reprodusere, nettopp fordi kunsten ofte er maskinproduserte reproduksjoner. Duchamps originale pissoar ble faktisk aldri stilt ut. Det ble tatt av utstillingen før åpningen, og har gått tapt. Men verket lever likevel videre gjennom Stieglizt fotografi fra før selve utstillingen, og fra senere reproduksjoner, gjort av Duchamp selv. Her er det altså selve idéen, selve handlingen (å stille ut et pissoar) som er kunstverkets fremste apell.

Kan hende jeg har sovet i timen, men det er slik jeg har oppfattet Koons kunst også, som hovedsakelig idébasert kunst. Det er også i samme åndedrag som Warhol og Duchamp han oftest presenteres i main stream-kunstomtaler. Denne type kunst har ikke tiltalt meg særlig, av mange grunner som det ikke er vits i å komme inn på nå, men møtet med Koons gassballonger avslørte for meg en side ved Koons kunst jeg ikke har vært tilstrekkelig klar over før.

Jeff Koons On the Roof

Verkene er, i likhet med Eliassons fosser, enkle som idéer. De ser rett og slett ut som gigantiske heliumsballonger, knyttet og vridd til forskjellige figurer: et hjerte, og en hund. Men verkene innehar noen spesielle taktile kvaliteter som får en nærmest til å bli stående som fjetret, der man møter dem, i solskinnet på taket å av the Met. De fremstår med en heliumsballongs letthet, men er likevel tydelig laget av et tungt metall. De folder seg i kantene, like naturlig som en ballong, men man forstår at dette er tilsiktet fra kunstnerens side, en tilsiktet naturlighet Denne spenningen mellom tung og lett, og naturlig og konstruert, er ikke lett å gjengi i skriftlig form, og kan høres banal ut, men er virkelig flott å oppleve i live. Ballongene er gigantiske og urørlige, og skinner som det blankeste metall i sommersolen, samtidig som de ser ut som om er like ved å lette fra taket de står på.

Disse kvalitetene ved Koons verk går ofte tapt i omtalene av dem, og avslører noe av problemene kunsthistoriefaget sliter med om dagen: Færre og færre av studentene bruker særlig mye tid i kunstgallerier. Mens man før måtte dra rundt i verden for å studere den store kunsten, kan man nå finne det meste på nettet og i kunstbøker. Dette har ført til at det har blitt lettere å sammenlikne kunst og sammenføye informasjon, men noe sentralt går altså tapt. Kanskje noe av det viktigste

Jeff Koons On the Roof

Den tredje utstillingen jeg vil si litt om, er den store retrospekitve utstillingen av William Turners verk, også den på the Met. Turners verk var jeg klar over hadde noen særlige taktile kvaliteter. Dette har blitt understreket til det kjedsommelige på forelesninger opp gjennom årene: Hvordan man kan finne store chunks av maling på lerretet, hvordan man kan se penselstrøkene, knivskrapingen, og ikke minst neglemerkene han satte i oljemalingen. Ja da, jeg visste om det, men forstod det ikke. Man kan rett og slett ikke forstå det før man står rett ved disse monumentale bildene, og kan granske dem på nært hold.

Turner malte i en tid hvor landskapsmalerier var lite ansett. Landskapsmaleriene fra 1700- og tidlig 1800-tallet var vanligvis små, behagelige og harmoniske, preget av duvende åser og menneskelige avtrykk i landskapet, som broer, små hus osv. Den rene, ville natur ble oppfattet som vulgær, og ”det sublime” var ikke en estetisk verdi i det hele tatt. Dette endrer seg i romantikken hvor det rene, ville og ubesudlede, det dramatiske og sublime, blir de viktigste estetiske verdiene.

Men Turner var langt forut for sin tid med sine grandiose naturmalerier. Selv om ingen av dem er rene naturmalerier, slik vi finner hos f. eks. I. C. Dahl. På Turners tid, var det en type maleri som var knyttet til disse store formatene, og det var historiemaleriet. Historiemaleriet skildret en fortelling, gjerne fra bibelen eller det gamle Rom, og var forbeholdt menneskelige bedrfiter.

I Turners historiemalerier, forsvinner derimotnesten menneskene. De er som regel malt enkelt og pent på den tidens maner, men ofte bortgjemt som nede i et hjørne, mens de nærmest forsvinner i den voldsomme og kraftfulle naturen. Disse naturskildringene er ofte mye grovere enn menneskeskildringene, noe som er gjort for å skape liv og dynamikk og kraft, mer enn billedlikhet. Turner ville ta tilskueren med inn i opplevelsen av stormen, heller enn å skildre den dokumentarisk.

Snow Storm: Hannibal and his Army Crossing the Alps, utstilt i 1812

Når man ser verkene på nært hold, er det ingen tvil om hva som var Turners besettelse: det var naturkreftene. Det er disse som er viet klart mest tid i skapelsesprosessen. Man kan da se på hans historiemalerier (for de forteller alle en menneskelig historie) som en slags unnskyldning for å male natur i stort format, og at om han hadde levd i en annen tid, ville han gitt en god beng i å male de små historiske scenene nede i hjørnet. Men man kan også velge å se på maleriene som bilder på menneskets underlegenhet i forhold til naturen. Hvor små, ubetydelige og maktesløse vi blir i det en kraftig storm bryter løs.

Alt dette strømmer på i løpet av noen sekunder, stilt foran Tureners største verker. Bare det store formatet i seg selv, er nok til å ta pusten fra en. Det er særlig to ting som man blir slått av ved nærkontakt med Turners kunst. Det ene er hvordan Turner er så til de grader til stede i verket. Man kan se spor etter hans fingre, penselstrøk, hans ville omgang med oljemalingen – produksjonen av verket er rett og slett en viktig del av verket. Dette fikk han da også mye kritikk for i sin samtid, hvor de opplevde kunsten hans som uferdige skisser.

Det andre man oppnår ved å oppleve denne kunsten på nært hold, henger noe sammen med den første tingen, og det er de taktile kvalitetene. Lerretet er ikke flatt, men bølgete og levende. Begynner man å gå inn i disse sidene ved verkene, er det som om motivet forsvinner, og maleriene fremstår mer som en type skulpturer.

Noen av disse spørsmålene diskuterte vi løst og fast i en uke, mens vår gode venn Gaute Zakarissen var på besøk (mer om det besøket i neste bloggpost). En dag Gaute og jeg spankulerte nederst på Broadway, pekte han mot Battery Park, og fortalte at der borte fantes det et kunstverk som hadde stått ved World Trade Center. Vi tok turen bort og kunne se en metallkule, oppskraft og ødelagt, men likevel gjenkjennelig som en kule. Den stod i sin tid mellom de to skyskraperne, og er ikke forsøkt restaurert i ettertid, men utstilt slik man fant den. Vi koblet den straks til det vi tidligere hadde pratet om. ”Historien har skrevet seg inn i verket”, som Gaute sa.

Som i Turners verk, er de taktile kvalitetene også her en viktig del av verkets historiske kart. Man opplever størknet tid i møtet med gjenstanden. Og det er når jeg opplever tidens tegn, på en slik slående måte, at jeg blir satt tilbake til en tilstand hvor verden rundt meg oppleves som ny og spennende, i seg selv, og hvor jeg nesten ikke husker på det jeg vet eller har lært om verden, men forsvinner inn i en barnslig gransking av overflater og former. Det er denne formen for kunstopplevelse man ikke kan gjengi i kunstbøker.

EPILOG
Jeg sitter ute på fergen inn til Mahattan. To små spansktalende jenter står ved rekkverket og styrer på med et eller annet. Plutselig roper de begge entusiastisk: ”Agua, agua!” mens de peker utover fjorden. Jeg lurer på om de er litt treige, for vi har vært ute på vannet i nesten tjue minutter. Men så forstår jeg hva de peker på. Det er en foss. En flere meter høy, svær foss, i East River! Den er egentlig ganske kul. Det er jo en foss!