I første etasje fikk jeg så mye hjelp og forespørsler at det nesten var litt plagsomt. Servicen var plagsomt god. Da jeg beveget meg ned i kjelleren, hvor salgsvarene var stablet, svarte de ikke på spørsmålene mine. De så ikke på meg, bare mumlet at de ville komme tilbake til meg, helt jeg forlot dem fresende.
For en som bryr seg så lite om penger som meg, er dette ganske sjokkerende. Men sånn er vel verden utenfor Skandinavia. For tiden bor vi hjemme hos en indisk jente. Hennes mor var på besøk, og vi ble stående og småprate litt i morges. Jeg fortalte at jeg var i ferd med å ta master, hvorpå moren sa: "And after you will have lots of money, right?". Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, men lo og sa noe sånt som "hopefully".
Ellers får jeg mange rare blikk her nede. Sånne blikk, som om de tenker: "Er ikke han der en kjendis?" Da jeg så Larry King her om dagen, tror jeg at jeg fant ut hvorfor. Den nye "American Idol" var gjest, og gjett hvem han ligner på (hvis du myser litt).
