Å MØTE KUNSTVERKENE

Tre av sommerens midlertidige utstillinger i New York får meg til å tenke på fundamentale deler av kunstopplevelsen.

Som kunsthistoriestudent får man stadig høre av foreleserne, hvor viktig det er å se de originale kunstverkene i levende live. Hvis kjennskapen til verdens største kunstverk kun stammer fra gjengivelser i bøker eller fra lysbilder, går man glipp av noe, har mantraet vært. Jeg må innrømme at jeg ikke har tatt dette rådet nok på alvor.

Olafu Eliassons "New York City Waterfalls"

Et verk som har skapt aldri så lite furore i New York i sommer, er Olafur Eliassons ”New York City Waterfalls”. Idéen er ganske enkel: bygg fire fosser som omkranser East River. Det er også alt det er. Fire stillaser som spyr ut store mengder vann. Ingen naturromatisme er å spore. Ingen politikk. Bare vann og stillas.

Fotografier av verket, yter det slett ikke rettferdighet. For poenget med et slikt verk, er at det forandrer seg alt etter hvordan du møter det. Enten man står på kloss hold ved en av fossene og hører vannsuset, eller ser alle fire ovenfra mens man spaserer over Brooklyn Bridge, eller angriper fossene en etter en, som passasjer i den nye IKEA-fergen som bringer folk gratis fra Manhattan til Brooklyn. Man kan velge å se dem i dagslys, eller i kunstig belysning om kvelden. Noen ganger tar vinden tak i fossene og leder vannspruten en vei, andre ganger kan man skimte regnbuefarger i vannet.

Blant de viktigste kunstbegrepene i etterkrigstiden, finner man ”site specific art”. Dette kan benyttes om kunstverk som er laget for ett bestemt sted, og som formodentlig vil miste det meste av sin virkning om det flyttes, eller oppleves gjennom et fotografi eller film. Eller riktigere: Verket vil få en helt annerledes virkning om det ikke oppleves der kunstneren har plassert det. ”New York City Waterfalls” må kunne sies å være site specific.

”Site specific art” er inspirert av fenomelogi, på den måten at opplevelsen uløselig knyttes til tilstedeværelsen. Alle tenkelige beskrivelser, eller andre former for gjengivelser, vil aldri kunne gjengi opplevelsen av det å møte et kunstverk på nært hold. For utøvere av site specific art, er det også denne delen av opplevelsen av kunstverket, den delen som ikke lar seg gjengi, som er den viktigste ved kunstopplevelsen.

Men skal jeg være ærlig, har ikke Eliassons fosser skapt de støste bevegelsene hos meg denne sommeren. Jeg ser dem hver dag, i det jeg ankommer Manhattan med Staten Island-fergen, og de slår meg ikke i bakken, slik synet av en opplyst frihetsgudinne faktisk kan gjøre (det er en statue som er absolutt har vokst i min aktelse etter at jeg så den på nært hold) eller skyskraperne i finansdistriktet gjør nesten hver dag. Fossene er fine, og jeg vil nok savne dem litt når de forsvinner i oktober. Jeg har ingenting i mot dem, men jeg har ikke de sterke følelsene for dem, heller. Jeg er såpass kjedelig at jeg faktisk liker dem best når de er opplyst. Men det er nå det.

En annen hot utstilling, er med pop-artkunstneren Jeff Koons, kanskje verdens største kunststjerne de siste årene. Utstillingen befinner seg på taket av the Met, og heter ganske enkelt ”Jeff Koons On the Roof”. Jeg har egentlig ikke oppfattet Koons kunst som særlig site specific, men mer som en idékunst, i samme gate som Warhols og Duchamps kunst. Dette er vel den type kunst som best lar seg reprodusere, nettopp fordi kunsten ofte er maskinproduserte reproduksjoner. Duchamps originale pissoar ble faktisk aldri stilt ut. Det ble tatt av utstillingen før åpningen, og har gått tapt. Men verket lever likevel videre gjennom Stieglizt fotografi fra før selve utstillingen, og fra senere reproduksjoner, gjort av Duchamp selv. Her er det altså selve idéen, selve handlingen (å stille ut et pissoar) som er kunstverkets fremste apell.

Kan hende jeg har sovet i timen, men det er slik jeg har oppfattet Koons kunst også, som hovedsakelig idébasert kunst. Det er også i samme åndedrag som Warhol og Duchamp han oftest presenteres i main stream-kunstomtaler. Denne type kunst har ikke tiltalt meg særlig, av mange grunner som det ikke er vits i å komme inn på nå, men møtet med Koons gassballonger avslørte for meg en side ved Koons kunst jeg ikke har vært tilstrekkelig klar over før.

Jeff Koons On the Roof

Verkene er, i likhet med Eliassons fosser, enkle som idéer. De ser rett og slett ut som gigantiske heliumsballonger, knyttet og vridd til forskjellige figurer: et hjerte, og en hund. Men verkene innehar noen spesielle taktile kvaliteter som får en nærmest til å bli stående som fjetret, der man møter dem, i solskinnet på taket å av the Met. De fremstår med en heliumsballongs letthet, men er likevel tydelig laget av et tungt metall. De folder seg i kantene, like naturlig som en ballong, men man forstår at dette er tilsiktet fra kunstnerens side, en tilsiktet naturlighet Denne spenningen mellom tung og lett, og naturlig og konstruert, er ikke lett å gjengi i skriftlig form, og kan høres banal ut, men er virkelig flott å oppleve i live. Ballongene er gigantiske og urørlige, og skinner som det blankeste metall i sommersolen, samtidig som de ser ut som om er like ved å lette fra taket de står på.

Disse kvalitetene ved Koons verk går ofte tapt i omtalene av dem, og avslører noe av problemene kunsthistoriefaget sliter med om dagen: Færre og færre av studentene bruker særlig mye tid i kunstgallerier. Mens man før måtte dra rundt i verden for å studere den store kunsten, kan man nå finne det meste på nettet og i kunstbøker. Dette har ført til at det har blitt lettere å sammenlikne kunst og sammenføye informasjon, men noe sentralt går altså tapt. Kanskje noe av det viktigste

Jeff Koons On the Roof

Den tredje utstillingen jeg vil si litt om, er den store retrospekitve utstillingen av William Turners verk, også den på the Met. Turners verk var jeg klar over hadde noen særlige taktile kvaliteter. Dette har blitt understreket til det kjedsommelige på forelesninger opp gjennom årene: Hvordan man kan finne store chunks av maling på lerretet, hvordan man kan se penselstrøkene, knivskrapingen, og ikke minst neglemerkene han satte i oljemalingen. Ja da, jeg visste om det, men forstod det ikke. Man kan rett og slett ikke forstå det før man står rett ved disse monumentale bildene, og kan granske dem på nært hold.

Turner malte i en tid hvor landskapsmalerier var lite ansett. Landskapsmaleriene fra 1700- og tidlig 1800-tallet var vanligvis små, behagelige og harmoniske, preget av duvende åser og menneskelige avtrykk i landskapet, som broer, små hus osv. Den rene, ville natur ble oppfattet som vulgær, og ”det sublime” var ikke en estetisk verdi i det hele tatt. Dette endrer seg i romantikken hvor det rene, ville og ubesudlede, det dramatiske og sublime, blir de viktigste estetiske verdiene.

Men Turner var langt forut for sin tid med sine grandiose naturmalerier. Selv om ingen av dem er rene naturmalerier, slik vi finner hos f. eks. I. C. Dahl. På Turners tid, var det en type maleri som var knyttet til disse store formatene, og det var historiemaleriet. Historiemaleriet skildret en fortelling, gjerne fra bibelen eller det gamle Rom, og var forbeholdt menneskelige bedrfiter.

I Turners historiemalerier, forsvinner derimotnesten menneskene. De er som regel malt enkelt og pent på den tidens maner, men ofte bortgjemt som nede i et hjørne, mens de nærmest forsvinner i den voldsomme og kraftfulle naturen. Disse naturskildringene er ofte mye grovere enn menneskeskildringene, noe som er gjort for å skape liv og dynamikk og kraft, mer enn billedlikhet. Turner ville ta tilskueren med inn i opplevelsen av stormen, heller enn å skildre den dokumentarisk.

Snow Storm: Hannibal and his Army Crossing the Alps, utstilt i 1812

Når man ser verkene på nært hold, er det ingen tvil om hva som var Turners besettelse: det var naturkreftene. Det er disse som er viet klart mest tid i skapelsesprosessen. Man kan da se på hans historiemalerier (for de forteller alle en menneskelig historie) som en slags unnskyldning for å male natur i stort format, og at om han hadde levd i en annen tid, ville han gitt en god beng i å male de små historiske scenene nede i hjørnet. Men man kan også velge å se på maleriene som bilder på menneskets underlegenhet i forhold til naturen. Hvor små, ubetydelige og maktesløse vi blir i det en kraftig storm bryter løs.

Alt dette strømmer på i løpet av noen sekunder, stilt foran Tureners største verker. Bare det store formatet i seg selv, er nok til å ta pusten fra en. Det er særlig to ting som man blir slått av ved nærkontakt med Turners kunst. Det ene er hvordan Turner er så til de grader til stede i verket. Man kan se spor etter hans fingre, penselstrøk, hans ville omgang med oljemalingen – produksjonen av verket er rett og slett en viktig del av verket. Dette fikk han da også mye kritikk for i sin samtid, hvor de opplevde kunsten hans som uferdige skisser.

Det andre man oppnår ved å oppleve denne kunsten på nært hold, henger noe sammen med den første tingen, og det er de taktile kvalitetene. Lerretet er ikke flatt, men bølgete og levende. Begynner man å gå inn i disse sidene ved verkene, er det som om motivet forsvinner, og maleriene fremstår mer som en type skulpturer.

Noen av disse spørsmålene diskuterte vi løst og fast i en uke, mens vår gode venn Gaute Zakarissen var på besøk (mer om det besøket i neste bloggpost). En dag Gaute og jeg spankulerte nederst på Broadway, pekte han mot Battery Park, og fortalte at der borte fantes det et kunstverk som hadde stått ved World Trade Center. Vi tok turen bort og kunne se en metallkule, oppskraft og ødelagt, men likevel gjenkjennelig som en kule. Den stod i sin tid mellom de to skyskraperne, og er ikke forsøkt restaurert i ettertid, men utstilt slik man fant den. Vi koblet den straks til det vi tidligere hadde pratet om. ”Historien har skrevet seg inn i verket”, som Gaute sa.

Som i Turners verk, er de taktile kvalitetene også her en viktig del av verkets historiske kart. Man opplever størknet tid i møtet med gjenstanden. Og det er når jeg opplever tidens tegn, på en slik slående måte, at jeg blir satt tilbake til en tilstand hvor verden rundt meg oppleves som ny og spennende, i seg selv, og hvor jeg nesten ikke husker på det jeg vet eller har lært om verden, men forsvinner inn i en barnslig gransking av overflater og former. Det er denne formen for kunstopplevelse man ikke kan gjengi i kunstbøker.

EPILOG
Jeg sitter ute på fergen inn til Mahattan. To små spansktalende jenter står ved rekkverket og styrer på med et eller annet. Plutselig roper de begge entusiastisk: ”Agua, agua!” mens de peker utover fjorden. Jeg lurer på om de er litt treige, for vi har vært ute på vannet i nesten tjue minutter. Men så forstår jeg hva de peker på. Det er en foss. En flere meter høy, svær foss, i East River! Den er egentlig ganske kul. Det er jo en foss!