PÅ FOTBALLKAMP I USA

Marxisten Drillo og religiøse Bratseth på vei til USA for å spille fotball

Hadde fotballen blitt oppfunnet i USA, hadde alle spilt som oss, sa Drillo da han var landslagssjef for Norge.

Drillos poeng var at i USA har man en mer statistisk tilnærming til sport, preget av tallbaserte analyser. Her borte teller, måler og registrerer man alt av småpasninger og bevegelser. Dette gjelder i alle ”de fire store” - ishockey, basketball, baseball og amerikansk fotball. I europeiske sporter, og spesielt i fotball, har man tradisjonelt vært svært skeptiske til en slik tilnærming, og vært redde for at tall og satistikk skal ødelegge kreativiteten og spontaniteten. ”Robotfotball” har blitt brukt som et skremmescenario.

Denne kulturforskjellen er ikke så ulik den man finner innenfor akademia. I psykologifaget står amerikanerne for det meste av utbredelsen av behavoristisk psykologi, en type ”hard data”-vitenskap som står i sterk kontrast til den tyske og franske psykoanalytiske vitenskapsformen. I sosiologifaget blir de de tyske historiske forklaringsmodellene utfordret av nærmest matematiske samfunnsmodeller fra Harvard, og innenfor økonomifaget har de amerikanske matematiske modellene fullstendig utkonkurrert de tyske metodene. Man kan fortsette en god stund å ramse opp fagfelt, men tendensen er ganske klar: Det er særlig de franske og tyske skolene som går dårlig sammen med de amerikanske.

De første ukene i New York fulgte jeg NBA-finalene på tv. Analysene under og etter kampene var mange, og svært gode. De brukte mye video og piler for å indikere hvor spillerne burde ha løpt og hva de gjorde riktig o. l, og mye tallmateriale for å bestemme hvor godt hver enkelt hadde spilt. Konklusjonene var ofte, som man sier i vitenskapen, ”kontraintuitive”. De gav et annet bilde av kampen enn førsteinntrykket. Det var slike typer analyser Drillo bragte med seg inn i fotballen, og som han benytttet som gunnlag for å revolusjonere taktikken. Drillo lente seg på sine tall og statistikker, og hevdet å ha belegg for at hans fotballfilosofi var mer effektiv enn andres.

Kritikken i europeisk fotball mot Drillo var hard, og i noen sammenhenger berettiget. Det ble innvendt at tall og statistikk ikke kan forklare alt som skjer på en fotballbane. Noe som er fullstendig riktig. Hvordan kan man f. eks. måle innsats? Innsats er jo en av de viktigste faktorene for å vinne en fotballkamp. Drillo var ikke blind for disse metodiske svakhetene ved noen av hans analysemodeller, men det spredte seg etterhvert en slags konsensus i fotball-Norge om at Drillos tilnærming ikke var heldig om man skulle vinne fotballkamper.

Romantikeren Åge Hareide ble ansatt, etter noe som liknet et folkekrav, da Drillos disippel Nils Johan Semb ikke klarte å føre Norge til VM i 2002. Fotball-Norge, i likhet med det meste av fotballverden, er nemlig preget av konservative romantikere. Sport skal først og fremst handle om følelser og lidenskap, ikke om tabeller og videoanalyse. Derfor kan man ikke lenger se kontraintuitive fotballanalyser på norsk tv. Som regel sitter det tidligere fotballspillere i studio og sier ting som at: ”De tapte fordi de ikke ville vinne nok” og ”Gode lag har flaks” osv. Dette er analyser som, riktige eller ikke, aldri fører til at man ser spillet på en ny måte. Man får, i beste fall, bekreftet sitt eget førsteinntrykk.

Jeg har derfor lenge vært spent på om møtet mellom den amerikanske sportskulturen og den europeiske varianten av fotball kunne skape en type fotballtilnærming som hadde med seg det beste av begge verdener. For fotball er endelig i ferd med å slå til i USA nå. Endelig.

Hvorfor fotball ikke har vært en særlig stor sport i USA, er et lite mysterium. Noen har hevdet at det hadde med den kalde krigen å gjøre, at gymlærere over hele USA lot fotball stå for alt som luktet av pysete, homsete kommunisme. Slik forklarte i hvert fall den amerikanske fotballskribenten Franklin Foer det i en kronikk som stod på trykk i Dagbladet for noen år siden. Jeg vet ikke. Europeere har lurt på det, og amerikanere har lurt på det. For amerikanerne vet at i resten av verden, der er det fotball som gjelder.

Flere forsøk har vært gjort på å lage en profesjonell amerikansk liga. I 1968 startet man ”North American Soccer League”, og hentet europeiske og sør-amerikanske storspillere på hell, som Franz Beckenbauer og Pelé, over dammen for å tekkes det amerikanske publikum. Masse penger ble spyttet inn i ligaen, og interessen for sporten vokste raskt. New York Cosmos hadde lenge rundt 40 000 tilskuere i snitt mens Pelé spilte der. Dessverre vokste ikke interessen raskt nok for utålmodige investorer som etter hvert trakk seg ut, og i 1984 gikk ligaen i praksis konkurs.

Pelé avsluttet sin karriere i New York, og ble en kjendis folk fremdeles husker i USA.

Alle de store stjernene hadde vært importerte utlendinger, og man hadde ingen breddeidrett å falle tilbake på. Den amerikanske satsingen begynte på topp, noe som førte til en rask, men kort periode med vekst. Det var en boble som sprakk. Men som med de fleste økonomiske bobler, skapte også denne grobunn for en annen, mer langvarig og sikker, oppgang. Man hadde tross alt sådd et frø av interesse, og fotball fortsatte å bli spilt rundt om i USA.

I følge FIFA, finnes det nå 24, 5 millioner fotballspillere i USA, noe som gjør fotball til landets største fritidssport. Denne posisjonen har sporten hatt i USA de siste 25 årene. Av disse 24, 5 millionene, er det bare ca 4 millioner registrerte spillere. Det er likevel åtte ganger så mange som Norges 500 000 registrerte og uregistrerte spillere.

Under fotball-EM var de new yorkske barene fulle av hipstere som ville gjøre ”som i Europa”, noe som forteller om en slags fotballfeber i landet, men som også illustrerer fotballens fortsatte problem i konkurranse med ”de fire store”. Europeisk fotball oppfattes, i likhet med mye annet av europeisk kultur, som soft og pysete. At hipsterne trykker sporten til sitt bryst, gjør ikke tingene særlig bedre. Fotball er da også spesielt stort blant jenter i dette landet, og i damefotball har USA vært best i verden i mange år. I 1999 var det 90 185 mennesker på Rose Bowl og så USAs damelandslag spille mot Kina! Fotball er stort, men dens status i USA kan minne om den statusen håndball har hjemme i Norge.

I 1996 startet man opp en ny profesjonell liga i USA, som en del av en avtale med FIFA. USA fikk arrangere VM i 1994, mot at de fikk stablet på beina en ordentlig liga. Satsingen var mye mer beskjeden denne gang, og sakte men sikkert har ligaen etterhvert fått rimelig solide bein å stå på. Tilskuersnittet er på rundt 15 000 per kamp, noe som er temmelig respektabelt. Den stadig voskende andelen av latin-amerikanske innvandrere til landet gjør også at fotballens fremtid ser ut til å ha et forholdvis solig fundament. Spenningen var derfor stor da man i fjor hentet David Beckham til L. A. Galaxy. Fotballens største stjerne skulle være med og løfte fotballinteressen til europeiske høyder. Nå er tiden kommet, mener mange amerikanske fotballelskere, som Galaxys klubbpresident Alexi Lalas.

Foreløpig er det usikkert hvor stor innvirkning Beckham har hatt på interessen for fotball. Han har klart å skape en hype, det er sikkert, men det meste av hypen ser ut til å dreie seg om ham selv som person, og sin egen famile. David og Victoria har endelig blitt superstjerner i verdens største økonomi. Deres vennskap med Tom Cruise har absolutt vært en av de viktigste faktorene i det spillet.

Hva gjør egentlig Beckham for fotballen i USA? Og kan han spille libero?

Mens fotballreferater som regel er små notiser i de amerikanske avisene, er referatene og kommentarene fra Galaxys kamper, viet stor plass. Sist lørdag, da Beckham gjestet New York for å spille mot New York Red Bulls, hadde alle avisene flere sider om evenementet, både i forkant og etterkant av kampen. Det meste handlet om Beckham som person, og om fotballens fremtid i USA. Er dette tidspunktet for det store gjennombruddet?

Slaver som vi er av main stream-media, dro jeg og Trine Lise til New Jersey for å se vår første fotballkamp på amerikansk jord. Hvordan spilles fotball her borte? Hvor stor stjerne er egentlig Beckham? Jeg var faktisk ganske nysjerrig.

Det første som slo meg, var at det hele var veldig godt tilrettelagt. Det gikk masse busser dikekte til stadionanlegget fra Manhattan. Red Bulls spiller på Giants Stadium, som tilhører NFL-lagene NY Giants og New York Jets, og som ligger i nabostaten, bare en 20 minutters busstur unna storbyen. Og hvilket anlegg! En lukket og intim gryte med plass til 80 000 tilskuere. På lørdag var det 60 000, men likvel, det var en sublim opplevelse å komme ut på toppen av stadiumet og se utover det folkehavet.

Høyt, høyt over banen kunne Trine Lise sitte og drikke øl.

Men supporterkulturen er veldig annerledes i USA. Med unntak av en hard kjerne, for det meste latin-amerianske, Red Bull-entusiaster i den ene svingen, var det stort sett hele familier og vennegjenger som satt og koste meg masse mat og en øl eller to. Lite synging eller utskjelling av dommeren, lite banning eller engasjement utenom målene eller de store sjansene. De lente seg tilbake og ventet på å bli underholdt.

Jeg tror kanskje dette kan være en av grunnene til at fotball aldri vil bli den aller største sporten her borte. For å få noe ut av fotball, må man engasjere seg, man må leve seg inn i spillet og bli rasende og jublende glad. Det er ikke som i basketball hvor det er scoring flere ganger i minuttet. Nei, fotball krever tålmodighet og mye konsentrasjon. Det krever øye for detaljer og en aktiv betrakter. Man kan sikkert si mye av det samme om de amerikanske idrettene også, men jeg tror dette gjelder i særlig stor grad for fotball.

Liknende rapporter finnes fra musikkverden, hvor europeiske band melder at de har problemer med å holde konserter i USA fordi publikum krever så mye underholdning. Mens en konsert i Europa mer er et samspill mellom artist og publikum, er en konsert i USA en forestilling foran et publikum. Som Liam Gallagher sa: ”I USA vil de ikke høre på musikken min, men se meg danse. Og det gidder jeg ikke.”

Kampen var i alle fall fryktelig dårlig, og jeg ble svært skuffet. Begge lag spilte en håpløst gammeldags fotball. Spillerne var rikignok gode på mange områder: De var fysisk sterke, godt trente, hadde god balanse og god grunnteknikk. Men de spilte på en måte som europeiske lag gjorde på 70-tallet. Det gammeldagse markeringsforsvaret ble gjennomført til det komiske, noe som skapte ekstremt store åpninger i begges lags forsvar. L. A. Galaxy, som trenes av nederlandske Ruud Gullit, spilte som Nederland gjorde for 20 år siden, med uendelig mange støttepasninger, og tok nesten aldri i bruk de store rommene som ble skapt. Red Bull spilte litt mer engelsk i angrep, hvor spissene foretok et par lure løp og de slo ganske ofte direkte bakrom. Red Bulls trener, Juan Carlos Osorio, har da også en trenerfortid fra engelsk Premier League.

Men, Beckham! Han spilte libero! Det har vel ikke vært en libero på høyt nivå siden Beckenbauers glansdager. Beckham ruslet litt fremme i angrep. Så nede i forsvar, litt på høyre side, litt på venstre. Underlig.

Fusjonen mellom de to sportskulturene hadde, merkelig nok, skapt en gammeldags type fotball. En fotball som med spillere av dette kaliberet produserte masse situasjoner foran målene, og som sikkert passet det amerikanske publikummet ganske godt. Men det er en type fotball som man aldri vil komme til å vinne VM med.

Jeg var tilsvarende skuffet etter å sett amerikansk TVs deking av fotball-EM. Jeg hadde håpet på hard core analyse, men fikk i stedet presentert selvfølgeligheter fra innleide briter. I stedet for å skape noe nytt, importerte man noe velprøvd og gammelt.

Det tar tid å utvikle fullverdige sportskulturer. Akkurat som en klassereisende alltid vil avsløre sin bakgrunn gjennom måten å formulere seg på, enten ved å velge de gale uttrykkene, eller ved å prøve for hardt med de rette uttrykkene, vil også en nyfrelst fotballsupporter avsløre seg. For å være et fullverdig medlem av fotballfamilien må du ha vokst opp med kulturen rundt deg på alle bauer og kanter. Du må ha det under huden. Derfor rynker jeg alltid litt på nesen når jeg leser amerikanske forståsegpåere, som Danel Foer eller sportskommentatorer i amerikanske aviser, som skriver om fotball. De har ofte peiling på mye, men de har ikke tilstrekkelig peiling på fotball.

De lider av det Bourdieu kalte ”allodoksi”, en slags kronisk kulturell mangelsykdom, som man aldri riktig blir kvitt. Når skal man juble, når skal man reise seg i håp om en stor sjanse, hvilke ord bruker man for å beskrive en pasning, dette er kunnskap som overføres så subtilt at man ikke kan tilegne seg den annet enn ved å vokse opp i kulturen som produserer den. Som når Daily News skriver like mye om spilleres antall målgivende pasninger som antall mål. Det er ikke direkte galt, det kan hende dette er en god innfallsvinkel for å forstå spillet, men det er ikke kultur for å skrive på den måten i fotballverden. Her teller man stort sett bare mål. Det er i hockey og basket man har for vane å telle målgivende. Det er kanskje ikke så rart at amerikanerne er nølende til å forsøke å lage noe nytt ennå, så lenge det finne snobbete fotballpurister som meg selv og mange andre i denne verden.

Når USAs fotballfamilie klarer å riste av seg sin allodoksi, og ikke lenger føler seg underlegne den europeiske eller sør-amerikanske fotballfamilien, er mitt håp at det beste fra den amerikanske sportsverden kan bli viktige prinsipper innenfor fotballen også. La meg avslutte med noen eksempler på hva jeg håper kan overføres:

Alle ”de fire store” har i mange, mange år avholdt såkalte ”drafts”. Drafts foregår mellom hver sesong, og er basert på avtaler mellom spillernes fagforening og klubbene. Alle spillere som er nye i ligaen blir presentert for ligaens lag. Det laget som endte sist får lov å velge seg en ny spiller først, det laget som endte nest sist får velge neste osv.

Dette enkle systemet er utviklet for å hindre at hele ligaen kollapser økonomisk i jakten på de beste spillerne, og at ikke alle beste spillerne fordeles på et par superlag, slik vi ser fotballen utvikle seg i f. eks. England, Skottland, Spania, Nederland og Italia. I disse landene er vi vitne til ”fotballkapitalismens siste krampetrekninger”, som Nils Arne Eggen sa.

Etter drafring er en spiller er bare bundet av klubben som velger ham i et visst antall sesonger. Etterpå kan han gå hvor som helst. Ytterlige restriksjoner er derfor innført i NHL og MLS (fotball-ligaen) og man opererer faktisk med lønnstak for å sikre konkurransen. I MLS kan man få dispensasjon for å betale en stjerne høyere lønn enn de andre (som var grunnen til at man klarte å få lokket David Beckham over), men dette tiltaket fungerer ellers ganske knirkefritt, etter hva jeg forstår. Det har skapt ligaer med mange gode lag, som de beste spillerne sprer seg på.

Å oppleve fotball i dette landet, en sport som er så kjent for meg, gjør at jeg, som jeg gjør mange ganger om dagen, forstår hvor mangfoldig dette landet er. Hvor likt det kan være, og hvor forskjellig det ofte er fra Europa. Og jeg tenker at de beste våpnene mot det mange i Norge, med en ryggmargsrefleks, kunne kalt amerikanisering, gjerne er utviklet her i USA. Hadde fotballen blitt oppfunnet i USA, hadde alle spilt som Drillos, og den hadde kanskje ikke vært så infisert av penger som den er nå.