HJEMME I EN FREMMED BY

Det har vært lite blogging i det siste. Hovedgrunnen har vært at vi har hatt veldig mye besøk. Den første uken var vår gode Gaute Zakariassen innom. Jeg tror det er få som kjenner New York og USA så godt, nesten uten å ha vært her, som ham. Alt fra navn på amerikanske sjokolader til sosiologisk kunnskap om bydelsutviklinger i New York, er en naturlig del av Gautes horisont. Uten at jeg skal skryte på meg encyclopediske kunnskaper om USA, tror jeg at min opplevelse av å være i USA, er ganske lik Gautes: USA oppleves ofte overraskende lite fremmed. Men ikke bare fordi det så likt Europa.

Første gang vi besøkte byen, for fire år siden, bodde vi på Upper West Side. Da jeg spaserte ut av hotellet første kvelden, for å kjøpe oss litt mat, fant jeg meg selv stående midt i et bylandskap jeg kjente svært godt fra før. Jeg så lokale diners, jeg så grønnsakshandlere på hvert gatehjørne, jeg så delis og kinesiske renserier, og jeg skjønte at jeg befant meg midt i Seinfeldland. Å komme hit føltes, mer enn å reise vekk, som å reise tilbake i tid.

Lunsj på Tom' s Restaurant, stamstedet til Seinfeld og George.

Hverken Gaute eller jeg har noe til felles med USA-entusiastene på Karmøy. Vi er sterke motstandere av amerikansk utenrikspolitkk, og synes det er mange betenkelige sider ved dette landet. Jeg synes det er dritskremmende hvor sovjetisk USA har opptrådt i sin kamp mot terrorisme (Mens vi har vært her nede, har den ene grusomme saken etter den andre blitt bragt til offentligheten). Jeg har heller ingen idéer om at det økonomiske og politiske systemet er bedre enn det norske. Det er ikke derfor jeg føler meg hjemme i USA.

Da jeg var yngre og skulle lage tegneserier, husker jeg at det slo meg at jeg ofte lot være å tegne hverdagsting etter hvordan de så ut rundt meg. Skulle jeg f. eks. tegne et fortau, tegnet jeg ikke fortau slik de så ut utenfor viduet mitt, dekket av svart asfalt. Jeg tegnet dem med lyse heller og grønt gress i mellom. Søppelspann ble aldri til firkantede svarte plastdunker, som de bergenske er, men ble selvsagt runde og av metall. I den verden hvor jeg brukte mye tid, i Andeby, var søppelspannene nemlig av metall.

I tegneserieverden er det internasjonale ikonet for penger: grønne dollarsedler. Brannhydranter er røde, byer styres av borgemestere, postbilene er store og kantete og man kan få sparken på sekundet om man irriterer sjefen. Det kan høres barnslig ut, men jeg fryder meg når jeg nå går rundt og finner igjen disse søppelspannene og brannhydrantene. Å reise til New York er i aller høyeste grad en nostalgisk reise.


Å vokse opp i et land hvor stort sett alle filmene som gikk på kino, og seriene som gikk på tv, var amerikanske, har såklart formet meg. Jeg tror ikke det er særlig forskjell på å vokse opp i en amerikansk småby og å vokse opp i Bergen. Vi smugspilte vel ”Larry” og drømte om å kunne bade i mynter begge steder. Den største forskjellen tror jeg lå i at i Norge hadde amerikansk kultur en aura av forbuden frukt. Vi opplevde alle denne kulturen, i små drypp gjennom barndommen, men den ble sjelden framhevet av skole eller foreldre. På barne-tv vistes tjekkiske tegnefilmer, og i formingstimene på skolen ble vi forsøkt avlært å tegne i tegneseriestil (”Når dere skal male fjell, ikke mal de der Donaldfjellene med snø på toppen”. Vår engelsklærer presterte til og med og si at de som leste tegneserier fikk dårligere fantasi enn de som holdt seg til bøker. Visstnok fordi man ikke utviklet evnen til å lage egne bilder).

Amerikansk populærkultur stod for noe fargerikt, sanselig og livsbejaende i min oppvekst. Noe farlig godt, som vi ble forsøkt holdt unna. Det var et voldsomt sug i min generasjon etter disneytegnefilmer, actionkomedier og superhelter. Vi slukte alt vi kom over av denne kulturen. Vi kranglet oss til Levi’ s 501-bukser, vi så på kabel-tv i timesvis når vi besøkte besteforeldre, vi stimlet sammen i kjellerstuer hjemme hos de første i klassen som fikk VHS-spiller, og vi forbannet oss over NRK som aldri gadd å vise kule amerikanske filmer.

Dette gikk ikke over med årene. Ungdomstiden ble brukt på MTV og sit coms, og sakte men sikkert begynte vi å få kulturen såpass under huden at vi kunne ha et mer bevisst forhold til den. Vi klarte å skille godt fra dårlig, og vi forstod de kulturelle motsetningene mellom øst og vest, og mellom by og land i USA. Fordi vi hadde så mange huller i referansene, ble det en sport å lære seg den hele og fulle historien om tingene vi likte, noe som jeg tror førte til at mange av oss kjenner bedre til deler av den amerikanske kulturen enn vi hadde gjort om vi hadde vokst opp her. Mens mange her borte ser litt på Simpsons av og til før de legger seg om kvelden, har jeg et nærmest religiøst forhold til serien. Det føles som om det har noe med min norkshet å gjøre.

Og til min store overraskelse, oppdager jeg at når jeg enstusiastisk forteller amerikanere at jeg har vært publikum på Colbert Report, trekker de litt på skuldrene, og vet ofte ikke ordentlig hvem Stephen Colbert er.

Men jeg fryder meg her jeg er, og jeg gleder meg til å komme tilbake igjen og igjen og igjen. Overalt hvor jeg går, er jeg omgitt av filmkulisser. De små serviettholderne på dinerne, ristene som slipper varm luft opp på gaten fra undergrunnen, og lager Marylin Monroe-fallskjermer av damenes skjørt, de bråkete svarte gangsterne som står med doo-rag og headset og rapper for seg selv, de klamme pizzabulene og de utallige matvognene. Brooklyn Bridge og Rockefellersenteret. Alle minner de meg om en tid i mitt liv hvor jeg hadde en sterk opplelse av å leve blant disse tingene. En trygg og god, men også spennende og fascinerende drømmetilværelse, som jeg nå pånytt hensettes til.

Som Terje, bergenser og ildsjelen bak visningen av Brann-kampene i New York sa da vi diskuterte disse tingen på lørdag: ”Det er som å komme hjem”.

Et velkjent skue