ROMANTISKE HIPSTERE, IKEA OG DET TRUEDE NEW YORK

Før vi fant dette huset på Staten Island, bodde vi noen dager i en liten leilighet i East Village. En gang i tiden skal dette ha vært et av de mest belastede områdene på Manhattan. Nå befinner imidlertid området seg i en tidlig fase av en kraftfull gentrifiseringsprosess, og East Village har tatt over mye av den rollen som West Village en gang hadde.

Mens West Village fremstod for oss som småposh, litt krampaktig levende og pulserende, slo East Village oss rett i magen med sin vibrerende blanding av japanere, homser, kunstnere, svarte, puerto ricanere, indere, vintagebutikker, sangriabarer, italienske daglivarehandler og capoeira- og tai chi-treninger i parken, 50 meter fra multietniske fotballkamper. Det var rett og slett et herlig område man følte seg i live og energisk av å bevege seg i. Og det var fortsatt billig å spise og drikke ute, i motsetning til i West Village som nå har blitt dyrt og turistifisert.

Selv om ordet ikke sier noe særlig, skjønner jeg at folk har lyst å klistre ”autentisk” på East Village. Dette er et område som ikke lever på mytene om fordums storhet, men hvor man kan føle, med hvert fiber i kroppen, at spennende ting skjer på alle kanter. ”Ekte” liv, altså. Et sted hvor folkene på barene og cafeene faktisk bor rett rundt hjørnet, og ikke er europere på safari.

Steinbillig, god "autentisk" frokost i East Village

Men i forrige uke demonstrerte et hundretalls mennesker kraftig i East Village mot den pågående gentrifiseringen med slagord som: ”Die Hard, Yuppie, Scum” og ”Deport Developers - Not Mexicans.” Protestantene ønsket ikke seg ikke tilbake til tiden hvor uteliggerne lå strødd på fortauene, men uttrykte at de var ”...disturbed that the downtrodden and desperate could be replaced so easily by symbols of conspicuous consumption”, som NY Times-journalisten formulerte det.

Et dikt, komponert for anledningen av en lokal poet, satte ord på mange new yorkeres frustrasjon om dagen: ”Gentrification stole the soul of all our neighborhood, exploitation of all that was good.” Dyrere boligpriser, hermetisk lukkede rikmannsbygninger, vinbarer og, ikke minst, store kjeder er blitt favorittskjellsord i New York.

En broket forsamling prøver å stå i mot "the almighty dollar"

Noe som overrasket meg da jeg første gang kom til New York, var mangelen på store kjeder. I verdens finanshovestad hadde jeg trodd at storkapitalen hadde de beste kår, men overalt reiser byens innbyggere seg opp mot kapitalismens sanne ansikt. Forsvaret for den lokale kjøpmannen og de gode nabolagene er større og sterkere her enn i noen norsk småby.

En innringer på radioen her om dagen, fortalte at han en gang i tiden kunne stikke nedom kjøpmannen på hjørnet og kjøpe seg en billig kortstokk klokken elleve om kvelden, hvis han ønsket det, for så å spasere femti meter og kjøpe en pakke røyk hos neste kjøpmann. Nå var det imidlertid så langt mellom hver butikk at han ikke turde annet enn å betale kjøpmannen de blodprisene han forlangte, bare for at butikken ikke skulle gå konkurs.

Selv om innbyggerne klager, har jeg aldri vært i en by som er så rik på småbutikker og rare små utesteder og cafeer som New York. Byen har vist seg å være svært mostandsdyktig mot de største kjedene, så motstandsdyktig at det faktisk er et lite problem å handle. I hvert fall når man ikke er veldig kjent. Det er så og si ingen steder hvor man kan finne alt av det viktigste og mest fundamentale i samme butikk, enten det er mat, klær, eller frimerker og postkort man er på jakt etter. Alle butikker har sin egen innkjøpspoltikk, tilsynelatende kun beroende på innehaverens preferanser. Blant New Yorks største bragder, er at man fremdeles ikke kan finne en Wal-Mart innenfor byens grenser. Aversjonen mot monsterkjeden (som best kan sammenliknes med Lidl) er bare for stor.

Når det er sagt, ser man tegn på at også New York må bukke under for noe av det største presset fra den verste kapitalen. Man finner noen veldig få 7-eleven, litt flere McDonalds og Burger Kings, og et par TGI Friday´s. Den kjeden som imidlertid virkelig har fått lov til å bre om seg i her i byen, er Starbuck´s. Kanskje ikke så overraskende at en kaffekjede med vekt på organisk mat, fair trade, gode toalettfasiliteter (det finnes ikke offentlig toaletter i byen), god aircondition og semi-credmusikk på anlegget, har klart å klore seg fast.

Selv om svenskene ikke er gode nok til å gå videre i fotball-EM, ser ikke New York ut til å klare stå i mot presset fra de største svenske kjedene. Samme dag som et puslete svensk landslag ble rundspilt av Russland, åpnet IKEA sin første filial i New York.


Vil IKEA gjøre livet bedre for innbyggerne i lille Red Hook, slik de lover?

New York er ikke fullstendig fremmed for kjeden, ettersom det har gått gratisbusser fra Manhattan til IKEA i nabostaten New Jersey noen år. Åpningen av en filial innenfor bygrensene har likevel fått bred dekning i dagens presse og massemedier, mye på grunn av all kontroversen som har hengt ved prosjektet. Da det ble kjent at IKEA for alvor hadde planer om å åpne en butikk i New York, oppstod det momentant protestaksjoner i alle nabolagene IKEA snuste på.

Det avsidesliggende Red Hook, på faslandet i bydelen Brooklyn, ble til slutt åstedet for IKEAs første innhogg i verdens navle. Men bortgjemte Red Hook har vist seg å være et lite samarbeidsvillig nabolag. For at storkjeden skulle få lov til å bygge der, måtte de love arbeidsplasser til lokale innbyggere, forbedre subwayen og busstilbudet, pusse opp veiene, samt donere møbler til veldedighet. Etter mye om og men, godtok styringsmyndighetene i området IKEAs tilbud, men på radioen i morges, kunne man høre butikkeiere som klaget over at de ikke kom seg inn i sin egen butikk, leieboere som var redde for hva som ville skje med husleien fremover, nå som området plutselig var blitt attraktivt, og ikke minst mange som var redde for hva all biltrafikken ville bety for Red Hook. Forutenom styringsmydighetene, var det ikke mange som var positive til svenskene.

”Gentrifisering” har en dårlig klang i New Yorks offentlighet. I går hørte jeg BBCs anbefalingsverdige program thinking allowed, denne gang om Harlems forandring. Noen kaller det som hender der for ”the second Harlem renaissance”, for å bringe tankene til den kulturelle, seksuelle, litterære, intellektuelle, musikalske og politiske bevegelsen som sprang fram av møtet mellom afroamerikanere, afrokaribiere og hvite i 1920-årene i Harlem.

Pastor Manning i bydelen, er ikke av den oppfatningen. Han peker på at store penger, vinbarer og kjeder har inntatt nabolaget, samtidig med at arbeidsløsheten har gått kraftig opp, husleien har gått opp, og de fattigste har blitt presset ut av Harlem. At det nå finnes nye typer butikker, renholdet er bedre og politibeskyttelsen likeså, bryr han seg lite om. Harlem er de svarte amerikanernes hjerte, og han oppfordrer til boikott mot alle nye butikker som oppstår for å dekke den hvite middelklassens behov.

En gang et farlig område, et sted turister ble frarådet fra å besøke, er nå et rolig, trygt område. Det er fire år siden jeg besøkte Harlem for første gang, og jeg må innrømme at jeg den gang var litt nervøs på grunn av bydelens rykte. Reiseboken kunne likevel forsikre om at Harlem nå var gjennomgentrifisert og fullstendig trygt. Det var det også, viste det seg, men vi stakk oss veldig ut, for det, ettersom vi var de eneste hvite menneskene vi møtte på de fire timene vi vandret rundt der oppe. Gentrifisert, javel, men ikke av hvite.

Tallene viser at Harlems andel av hvite innbyggere på 2000-tallet, har gått opp fra 1. 5 % til 2 %. Det er altså, i all hovedsak, en svart gentrifisering som foregår. Når Manning i BBC-programmet snakker om den hvite mannen som stjeler Harlem, guds utvalgte sted for verdens svarte, når innbyggerne i East Village snakker om at gentrifiseringen ”ødelegger bydelens sjel”, tar jeg meg selv i å tenke at mange New Yorkere nok mangler et begrepsapparat for å forstå og virkelig slå tilbake mot det som rammer dem.

Mistanken ble ytterligere bekreftet da jeg leste om en t-skjorteserie som nå er å få solgt hos Nordsrom. T-skjortene har alle til felles at de har en indie rock-feel og en logo for en eller annet ukjent bedrift på brystet. Det er ikke fantasilogoer, men ekte logoer til utrydningtuede amerikanske småbedrifter, alle som en. En del av salget av en t-skjorte går direkte til den bedriften som har sin logo på plagget.

Matt Morgan, seriens grunnlegger, sier han ikke er i mot kapitalismen, men er for småkapitalismen. For ”the romance of the american small business, the neighbourhood diner, the old bar, the mom-and-pop shop that has managed to linger into the era of big-box chains. Let´s keep it!”

Ved å hjelpe disse små bedriftene, håper Morgan at de kan kan stå i mot de store kjedene litt lengre. Ironisk nok velger Morgan å selge klærne sine på Nordstrom, en gigantkjede i beste IKEA-stil (faktisk startet av to svenske innvandrere i år 1901, og fremdeles drevet av den enes etterkommere).

New Yorkere reagerer på storkapitalens herjinger, men reaksjonene er ofte romantiske og konservative, av typen ”alt var bedre før” (sjekk ut forgotten New York) og romantiske som ”nabolagets sjel forsvinner”, og aksjonene er ikke annet ad hoc-aksjoner. For at New York virkelig skal kunne vernes mot storkjedenes homogenisering, må dens innbyggere lære seg å tenke at alle disse endringene inngår i et system. Det lengste jeg til nå har registrert at man har tenkt, er systemer av typen ”de hvite stjeler fra de svarte” eller ”gentrifisering er problemet”. Jeg mener ikke at dette er feil tenkt, men jeg mener at gentrifisering og utnyttelsen av fattige svarte bare er symptomer på noe mye større, nemlig de uunngåelige konsekvensene av den kapitalistiske økonomi. For når de svenske storkonsernene lukter penger, finnes det ikke den by som kan stå i mot dem.