MANHATTAN OG DAOISME

Jeg liker å høre på radio når jeg lager mat. Som vanlig hørte jeg på WNYCs Brian Lehrer Show i går, mens jeg forberedte middagen. Med et halvt øre, fikk jeg med meg at forfatter Maggie Jackson var gjest, og advarte mot det stadig økende antall distraksjoner i samfunnet vårt. Studier viser at tenåringer har problemer med å konsentrere seg om en oppgave over lengre tid, den gjennomsnittlige arbeider skifter arbeidsoppgaver mellom hvert 3-5 minutt osv.

Ikke noe banebrytende greier, men ting som jeg har kjent på selv, og poenger som jeg er veldig enig i. Grunnen til at jeg sysler litt med Yoga og Tai Chi, ligger nok i det at jeg søker et roligere indre, noe jeg vel deler med svært mange andre.

”Listeners who are not too distracted, can call in on...”, sa programlederen, og fikk meg plutselig til å følge med. Som når et barn blir avslørt midt i leken og kommer til seg selv igjen, sånn stod jeg på kjøkkenet og følte meg nesten litt flau, av en eller annen grunn. Jeg ble, i et lite sekund, veldig klar over meg selv og at jeg lærte om viktigheten av å konsentrere meg, mens jeg egentlig holdt på med noe annet. Det var en ubehagelig selvinnsikt. Egentlig gikk det på ting jeg visste om meg selv, men det var et av de øyeblikkene hvor man ser veldig mye av seg selv på veldig kort tid.

Det kan høres rart ut, men sånn var det nå en gang. En grunn til det, tror jeg ligger i at jeg har gått rundt med tanker om slike saker i bakhodet en stund. Needless to say: Her i New York, og i høyeste grad på Manhattan, er det mye som distraherer, og jeg har merket at jeg ganske fort har endret måte å møte verden på. Som et ledd i en overlevelsesstrategi, har kroppen og hodet mitt begynt å åpne seg for omverdenen på en annen måte.

Paradoksalt nok, har jeg, for å beskytte meg mot de mange og intense inntrykkene, begynt å ta inn nærmest alt på en gang. Det er enormt lett å komme i snakk med folk i denne byen, og det skjer hele tiden. For noen dager siden, på subwayen, hadde vi en lang samtale med en middeladrene fyr som var sjakkfrelst. Han ble giret da han forstod at vi kom fra samme land som sjakktalentet Magnus Carlsen. ”You better get the Norwegian papers today, cause he just won a great victory.” Vi snakket sammen et kvarters tid, og forlot hverandre på perrongen på 76. gate, Upper West Side.

Det er litt tilfeldig at jeg kommer på denne hendelsen, fordi jeg glemte den egentlig ganske raskt. Og her er vi ved kjernen: Slike ting hender hele tiden, og jeg glemmer fort de fleste av disse små oppleveslene. Hadde jeg kommet i prat med noen på t-banen i Oslo, hadde jeg i hvert fall husket det godt frem til kvelden.

Tenker på Paul Auster

I Paul Austers ”New York Trilogy”, finnes det en passasje som beskriver hvordan hovedpersonen Quinn elsker å gå på lange turer rundt i New Yorks gater. I ukjente nabolag, og eksotiske strøk – ikke for å oppleve noe nytt, men for å miste seg selv. Han forsøker å forsvinne, mer enn å føle seg i live. Jeg tror dette er noe av det som som skjer med meg her borte. Opplevelsene blir flere, og trenger derfor mindre inn. Man blir mer i møtekommende, og derfor mer overflatisk. Man går lett med strømmen, med verdens flyt, i stedet for mot. Man forsøker ikke å kontrollere omgivelsene, men i stedet å akseptere dem.




Det kan minne om opplevelsen som beskrives i den daosistiske fortellingen, hvor Konfucius (som ofte er gjenstand for latterligjøring i de daoistiske fortellingene) ser en mann hoppe ut i en strøm, så sterk at ingen fisk kan svømme der. Konficius tror at mannen ønsker å ta sitt eget liv, og beordrer disiplene sine til å stille seg ved vannkanten for å trekke mannen opp. Mannen kommer til syne over vannflaten, syngende på en sang, mens han lett flyter av sted med strømmen. Konfucius løper etter mannen, og spør ham: ”Har du en spesiell måte å holde deg flytende på?” Mannen svarer: ”Jeg går under og over vannet med bølgene, uten å tenke på meg selv. Jeg går med strømmen. Det er sånn jeg holder meg flytende.”

Nesten sånn er det. Litt som daoisme, men også ikke helt som daosime, likevel. For i daoisme, handler det om å komme nær den umiddelbare opplevelsen, den opplvelsen av verden som små barn har. Nær ”væren”, ville Heidegger sagt. På Manhattan, ledes man lett mot nummenhet. Det motsatte, rett og slett. Som jeg nå oppdager at det så lekkert står i The New York Trilogy:

”By flooding himself with externals, by drowning himself out of himself, he had managed to exert some small degree of control over his fits of despair. Wandering, therefore, was a kind of mindlessness.”

Ikke så ulikt den daoistiske mannen i strømmen, bortsett fra at daoismen søker mindfulness.

Vi er klar over dette, og merker begge denne nummenheten forholdsvis tydelig. Det er deilig å la seg dra med i strømmen, men det kan lett lede til at man mister selve opplevelsen. Derfor passer vi hele tiden på å minne hverandre på hvor vi er (”psst, vi er i New York”), siden oppholdet vårt er så kort, og ikke minst siden livet blir litt bedre å leve av det.

Trine Lise følger strømmen, men er forhåpentligvis i stand til å kunne ta et saftig tygg av tilværelsen, av og til.

NEW YORK OG REGULERINGER 2 – ”LAISSEZ-FAIRE WAS PLANNED, PLANNING WAS NOT”

Etter å ha skrevet et innelgg på bloggen om det paradoksale forholdet mellom frihet og reguleringer, har jeg etter hvert fått nok stoff til å skrive en oppfølger. Disse spørsmålene har fulgt meg, hver dag, siden jeg ankom byen.


På tirsdag var jeg en tur på biblioteket for å gjøre kopier av noen sider i bøker som jeg ikke har selv. Å gå på biblioteket i New York, er ikke som å gå på biblioteket i Norge. Før vi fikk gå inn, måtte selvsagt veskene våre inspiseres. Dette er ganske vanlig i byen, og vi begynner å bli vant med det. Vi ruslet så inn i en imponerende aula, med lysekroner og marmor og full pakke. Vi fant en trapp å gå opp, og for så å finne biblioteksbutikken i andre etasje. Vi gikk opp enda en etasje og fant noen søkemaskiner et rom. I et annet var det en liten utstilling. Vi ble begge rådville, og spurte hverandre, sånn nesten i kor: ”Hvor tror du alle bøkene er?”

Noen minutter senere fant vi noen rom med bøker. Rommene bar titlene til filantropene som hadde velsignet disse delene av samlingen. Da vi røsket tak i døren for å åpne, viste det seg at den var låst. Vi trengte et acsess card, ble vi fortalt. Det var bare å gå ned i informasjonsskranken i første. De visste hva som måtte til. Greit nok.

Og det visste de. En smilende dame fortalte at det bare var å gå opp igjen i tredje. Der ville vi finne hovedskranken, og de ville guide meg videre.

Vel oppe i tredje, fant jeg frem til hovedskranken, og de viste meg til en maskin hvor jeg måtte fylle ut et søknadsskjema. Jeg fylte ut skjemaet, fikk en kvittering, og gikk så til et nytt rom for å hente kortet. Der viste jeg gyldig ID, og vips var jeg klar til å finne bøker og å kopiere. Trodde jeg.

Det viste seg at jeg måtte søke opp bøkene, skrive ned en kode for hver bok, fylle ut et par små skjemaer med informasjon om hvilken plass jeg ville sitte og lese bøkene på, og så gi skjemaene til bibliotekarene i det aktuelle rommet. I mitt tilfelle: kunstrommet.

De mottok skjemaene mine, og sa at nå ville det bare ta en 20-40 minutters tid, så ville bøkene ligge på den plassen jeg hadde reservert. Det gjorde de også. Men i mellomtiden måtte vi vandre rundt på museet, fordi man ikke kunne lese annet enn kunstbøker i dette rommet (på vei ut av kunstbokrommet, sjekket de veskene våre).

Kanskje er det like kjedelig å lese dette som å oppleve det, så jeg skal ikke trøtte dere lesere med for mange detaljer, men bare for å avslutte denne historien: Jeg leste i bøkene, fant det jeg ville ha, måtte gi bøkene til bibliotekaren i kunstbokrommet som godkjente at disse bøkene kunne kopieres, og som da gav meg en grønn lapp. Denne lappen måtte jeg ta med meg til et nytt rom (på vei ut av kunstbokrommet ble veskene sjekket på ny) hvor jeg viste frem lappen til en fyr, som til slutt gav meg lov til å kjøpe et kopikort og begynne å kopiere. Fyyy faen, for et krøkkete system!

Det var ikke det at ikke alt gikk som det skulle, for alt gikk akkurat som det skulle, men det bare tok så enormt med tid. Mens jeg gikk rundt der, som en lydig bikkje, og forsøkte å kopiere noen få sider, begynte jeg å forstå den vanlige amerikaners skepsis mot byråkrati.

Ting er svært godt organisert her. Det fungerer, men for en europeer, fremstår det oftest som overorganisert. Både i offentlige virksomheter jeg har vært borti (jeg gidder ikke å trøtte dere med fortellingen om visasøknaden) men også i private. Ja, faktisk mer i private, har jeg en følelse av. ”New York Public Library” er en privat drevet institusjon. Den er riktignok en non-profitorganisasjon, men er likevel privat drevet, med alt det innebærer. For meg gir det mening å ha dette i bakhodet når jeg forsøker å forstå hvorfor de er så livredde for bøkene sine. Den originale gutenbergbibelen kan jeg forstå at de beskytter godt, men utgaver av bøker som fremdeles er i salg?

Ved de offentlige norske bibliotekene gir de litt mer beng i om de mister en bok eller to, så lenge bibliotekene er brukervennlige. Penger får de uansett. Det går med noen ekstra penger på dette, men den stikker ikke kjepper i hjulene for at bøker og informasjon blir delt, i alle fall. Ved det private biblioteket i New York, får man ikke låne med seg bøker hjem, en gang!

Kanskje sparer til og med de norske bibliotekene inn penger på å lønne færre folk til å opprettholde disse krøkkete systemene, og på å ha mindre sikkerhetsvakter o. l.

Karl Polanyi, en av den økonomiske sosiologiens viktigste menn sa en gang: ”Laissez-faire was planned, planning was not”. Med det forsøkte han å få frem at det frie markedet krever en hel del reguleringer. Det krever et lovverk som gir alle aktørene på markedet en form for foutsigbarhet, det krever en konstitusjon og politi som garanterer den private eiendomsretten, og en mengde andre ting som måtte være på plass før det frie markedet fikk utfolde seg. Derfor: ”laissez-faire was planned”

Men når det frie markedet fikk utfolde seg forstod alle, både de som tilhørte venstre- og høyresiden i politikken, at regler måtte til for å bøte på mange av de skadene markedet påførte samfunnet. Derfor kan vi se, i alle land som innfører et tilnærmet fritt marked, at i takt med markedets grad av frihet, vokser også antall reguleringer og inngrep i markedet. Vi kan se regler om hygiene, mot korrupsjon, minstelønn, arbeidsmiljølov, grønne avgifter, lover mot barnearbeid og en mengde andre saker. All denne ekstra planleggingen oppstår ofte ut fra spesifikke behov, og ikke fra helheltige ideologier. Polanyis poeng er at både høyre- og venstresiden innfører restriksjoner på markedet. Han kaller denne utviklingen for ”the double movement”.

I den amerikanske politikken er det stort sett inngripner i markedet som diskuteres om dagen, og republikanerne ser ut til å være de mest kreative. Bush foreslår å slå tilbake mot den høye oljeprisen ved åpne for boring i vernete havområder. McCain kan tenke seg bensinavgiftsfrie helger. McCain vil bygge kjernekraftverk for å bøte på energimangelen. Dette er den eneste måten å overleve i laissez-faresamfunet på: når markedet skaper et problem, må noen fikse det ved å begrense markedet, eller lede det inn på andre veier.

Hva hendte i USA på 1960-tallet når kvinner og svarte ikke kom inn på jobbmarkedet? Det offentlige grep inn. Hva hendte når arbeidsgivere gav så lav lønn at de ikke holdt liv i arbeiderne sine? Det offentlige grep inn. Akkurat i dag leste jeg om at den nye pensjonsreformen, som skal oppmuntre folk til å stå lenger i arbeid, ikke funker fordi markedet har en tendens til å støte fra seg folk over 50 år. Hva tenker man på å gjøre?

Dette fører til at USA er et av de mest gjennomregulerte samfunnene i verden. Bare det å kjøpe frimerker er en liten operasjon. Et innringingsprogram jeg fikk med meg på radioen i morges, tok opp at Cental Park, byens største fristed, nå er så gjennomregulert at den plassen som er igjen til å bare tumle på, og ikke gå i dyrehage, jogge, sykle, spille baseball, lacrosse eller spise på restaurant i, er nesten ikke-eksisterende, og den er bestandig full av folk. Hva ble foreslått? At det måtte bygges flere parker.

Økonomene kaller disse behovene for reguleringer for eksempler på”markedssvikt”. Jeg vil heller kalle dem for eksempler på”markedslogikk”.

PS. Det offentlig drevne bilioteket i Queens har en mye større sirkulasjon av bøker enn New York Public Library. Go figure.

SENEGALESERE OG KUNSTBERGEPET

I huset ved siden av, bor det en gjeng muslimer fra Bangladesh. De er vel rundt 15 stykker, tror jeg, med barn og og svogere og svigerinner og brødre og søstre. I kjelleren bor Suleiman, en fin fyr fra Senegal.

Suleiman var blant de første vi hilste på i nabolaget her. Han er en åpen og sprudlende person som har god kontakt med Sarah og Oswaldo (de vi leier huset av). De inviterte ham på en kopp te før de forlot huset, slik at vi skulle bli litt kjent med ham. Suleiman var kunstner, kunne han fortelle den første dagen. Han var i USA for å tjene penger og lære seg diverse teknikker og slikt, så han kunne dra tilbake til Senegal og gjøre det stort.

Han skrøt av at han nå, etter kurs i USA, kunne arbeide i photoshop, og forandre bakgrunnen på fotografier til akkurat det han ville. Ikke noe problem. Han levde av å lage trykk på t-skjorter og andre småting. Drev sin egen business, til og med.

Jeg smilte inne i meg, og tenkte at ”kunstner” nok har en annen betydning i Senegal enn i det vestlige Europa. Vel kan man være avansert med photoshop, men ingen t-skjortemakere vil vel finne på å kalle seg selv noe så pretensiøst som ”kunstner” i Norge.

Av en eller annen grunn føler Suleiman et visst ansvar for oss. Jeg tror han anser oss for å være hans gjester, eller noe i den dur. Han beklager hele tiden at han må jobbe så mye, og at han snart skal ta seg fri. ”Just wait until after the Puerto Rican parade”. Han hadde tydeligvis mange t-skjorter som måtte bli ferdig til da.

For oss gjør det ingen ting at han jobber, men vi sier likevel til ham, hver gang vi møtes, at han ikke må jobbe så mye, og huske på å slappe av og ikke slite seg helt ut (fyren jobber fra seks om morgenen til tre om natten, av og til). Stakkar, han har ansvar for familie hjemme i Senegal, ansvar for seg selv og sin egen husleie og mat, for alle kundene sine, pluss at han føler ansvar for meg og Trine Lise.

Jobbsituasjonen hans har heller ikke bedret seg etter at hans venn fra Senegal, Bobo, har kommet på besøk. Bobo snakker ikke et ord engelsk, og skal bo hos Suleiman til midten av august. Suleiman fortalte at det er en senegalesisk tradisjon at man må ta godt vare på gjestene. Man må gi dem mat, klær, venner og noe å gjøre. ”You have to do eeeeverything”, sa Suleiman en dag. Derfor måtte han jobbe enda mer nå. Han hadde jo en ekstra munn å mette. Han hadde ikke noe valg, mente han. Slik var vanlig i Senegal, han hadde selv fått den samme behandlingen da han først kom til USA.

Men på mandag tok han seg fri for å slappe av og være med Bobo. På kvelden ble vi invitert over på senegalesisk middag i hans bitte lille kjeller. For første gang i mitt liv satt jeg og delte fat med tre andre. Det var egentlig ikke så spesielt, men ganske hyggelig.

Etter maten ville Suleiman plutselig vise oss kunsten sin. ”I am very good. I can make everything”. Han viste oss cheesy t-skjorter med puppedamer (”Very popular among the hispanics”), og enkle photoshopgreier med noen glorete blomster og sånt. Jeg husker ikke alt vi fikk se. ”And here are my paintings”, sa han, og gav oss enda en bunke med bilder.

Vi var begynt å bli litt trøtte av å se på tingene hans, men så kom da maleriene. De var altså så flotte at det nesten ikke var til å tro at dettte var laget av samme mann som stod bak de puppedame-t-skjortene! Fulle av liv og farger og drømmeriske motiver, delikat malt med den største selvfølgelighet. Alle sammen! Sikkert ti, tyve mesterverk viste han frem, pluss noen utsøkte installasjoner!

Vi ble begge nesten målløse. ”Wow, they look very dreamy”, var alt Trine Lise fikk seg til å si. ”Yes”, sa Suleiman rolig, ”When I was living in Senegal, I didn´t have as much to do as have now. I slept a lot, woke up and tried to make a skecht of my dream, and went back to sleep.” Senere forsøkte han å fange disse drømmene på lerret, fortalte han.

Selv om bildene fremsto som komplett surrealistiske, var de visstnok mettet med symbolikk. Han forsøkte å forklare oss tanken bak et par av dem. De spilte på Senegalesisk historie og kultur på en fiffig måte. ”You have to be educated to understand this”, sa han med en finger mot tinningen.

”And here we have more t-shirts...” begynte han. Men jeg var ikke klar for å slippe bildene ennå. ”But, have you ever sold these paintings?” spurte jeg. ”No, I won´t sell” svarte han kontant, og viste entusiastisk frem et foto hvor han hadde klippet seg selv inn ved siden av datteren som bor i Senegal. Men jeg ville ikke gi meg: ”But, you can sell these paintings and make a lot of money”, insisterte jeg. ”No, I´m crazy. I won´t sell my paintings. They are only mine”.

Vi ble sittende en stund til og se på bilder han hadde manipulert, før vi trakk hjemover i 2-tiden om natten. Senegaleserne fulgte oss til døren og gav oss gode klemmer. Trøtt og fortumlet ble jeg sittende på kjøkkenet og tenke. Jeg kunne ikke slippe tanken på de maleriene.

Noe av det rareste var at han ikke så kvalitetsforskjellen på disse flotte maleriene og alt det andre han kokte i hop. Det var tydelig at maleriene var mer personlige, at han var knyttet til dem mer følelsesmessig, ettersom han nektet å selge dem. Men han viste dem frem midt blant andre simple produksjoner, som om alt var jevnbyrdige deler av hans kunsterskap.

Det slår meg, i det jeg slukker lyset på kjøkkenet og skal til å rusle opp på soverommet: Dette er jo en veldig god illustrasjon på hvor spesielt og snevert det moderne vestlige kunstbegrepet er. Mens jeg raskt kategoriserte arbeidene hans i ”kitsch” og ”kunst”, tror jeg ikke den tanken hadde falt ham inn i det hele tatt. Han hadde sikkert lagt like mye tanke og arbeid og flid bak photoshopbildene som maleriene. Han bare eier ikke mitt særegne vestlige, moderne finkulturfilter.



EPILOG
Etter en lang dag på the Metropolitan Museum of Art, sitter jeg på subwayen og er utslitt, men også oppgiret etter mange store opplevelser. Jeg har hatt det helt supert, og føler meg nesten som et nytt menneske. At finkultur kunne gi så mye kribling i brystet og hjernebarken, ante jeg virkelig ikke. Jeg har aldri opplevd det slik før, mener jeg. Men så er det altså det fineste av finkulturen jeg har sett.

Plutselig ankommer et par artister vognen, slik det ofte gjør i New York. De er fremdeles andpustne etter opptredenen i vognen foran, men går rett i gang med nummeret sitt: Den lille av dem skrur på en boomblaster med noe fet funkmusikk, mens han høye snakker litt med publikum, forklarer hvem de er, (uten at jeg fikk det med meg), og så setter de bare i gang med skikkelig rå popping (en form for street dance). Publikum er med fra første sekund, ler og klapper, i noen minutter, før showet virkelig skifter momentum, og de to danserne begynner å gå i spagat, slå salto og stå på hendene, midt i denne halvfulle vognen! Og det er skikkelig kult også. Ikke nok med at de er atletiske som bare helvete, men de groover skikkelig, bruker humor og shower og får stemningen til å reise seg flere hakk på inne på subwayen.

Etter at de er ferdig, kjenner jeg et rush i brystet, helt på linje med, ja kanksje til og med bedre enn, de rushene jeg fikk på the Met noen timer i forveien. Jeg tenker: ”Hvorfor i helvete må jeg være programmert til skille mellom høy- og lavkultur, når brystet mitt nekter å gjøre det skillet?” Adorno kan bare gå hjem og legge seg.

ROMANTISKE HIPSTERE, IKEA OG DET TRUEDE NEW YORK

Før vi fant dette huset på Staten Island, bodde vi noen dager i en liten leilighet i East Village. En gang i tiden skal dette ha vært et av de mest belastede områdene på Manhattan. Nå befinner imidlertid området seg i en tidlig fase av en kraftfull gentrifiseringsprosess, og East Village har tatt over mye av den rollen som West Village en gang hadde.

Mens West Village fremstod for oss som småposh, litt krampaktig levende og pulserende, slo East Village oss rett i magen med sin vibrerende blanding av japanere, homser, kunstnere, svarte, puerto ricanere, indere, vintagebutikker, sangriabarer, italienske daglivarehandler og capoeira- og tai chi-treninger i parken, 50 meter fra multietniske fotballkamper. Det var rett og slett et herlig område man følte seg i live og energisk av å bevege seg i. Og det var fortsatt billig å spise og drikke ute, i motsetning til i West Village som nå har blitt dyrt og turistifisert.

Selv om ordet ikke sier noe særlig, skjønner jeg at folk har lyst å klistre ”autentisk” på East Village. Dette er et område som ikke lever på mytene om fordums storhet, men hvor man kan føle, med hvert fiber i kroppen, at spennende ting skjer på alle kanter. ”Ekte” liv, altså. Et sted hvor folkene på barene og cafeene faktisk bor rett rundt hjørnet, og ikke er europere på safari.

Steinbillig, god "autentisk" frokost i East Village

Men i forrige uke demonstrerte et hundretalls mennesker kraftig i East Village mot den pågående gentrifiseringen med slagord som: ”Die Hard, Yuppie, Scum” og ”Deport Developers - Not Mexicans.” Protestantene ønsket ikke seg ikke tilbake til tiden hvor uteliggerne lå strødd på fortauene, men uttrykte at de var ”...disturbed that the downtrodden and desperate could be replaced so easily by symbols of conspicuous consumption”, som NY Times-journalisten formulerte det.

Et dikt, komponert for anledningen av en lokal poet, satte ord på mange new yorkeres frustrasjon om dagen: ”Gentrification stole the soul of all our neighborhood, exploitation of all that was good.” Dyrere boligpriser, hermetisk lukkede rikmannsbygninger, vinbarer og, ikke minst, store kjeder er blitt favorittskjellsord i New York.

En broket forsamling prøver å stå i mot "the almighty dollar"

Noe som overrasket meg da jeg første gang kom til New York, var mangelen på store kjeder. I verdens finanshovestad hadde jeg trodd at storkapitalen hadde de beste kår, men overalt reiser byens innbyggere seg opp mot kapitalismens sanne ansikt. Forsvaret for den lokale kjøpmannen og de gode nabolagene er større og sterkere her enn i noen norsk småby.

En innringer på radioen her om dagen, fortalte at han en gang i tiden kunne stikke nedom kjøpmannen på hjørnet og kjøpe seg en billig kortstokk klokken elleve om kvelden, hvis han ønsket det, for så å spasere femti meter og kjøpe en pakke røyk hos neste kjøpmann. Nå var det imidlertid så langt mellom hver butikk at han ikke turde annet enn å betale kjøpmannen de blodprisene han forlangte, bare for at butikken ikke skulle gå konkurs.

Selv om innbyggerne klager, har jeg aldri vært i en by som er så rik på småbutikker og rare små utesteder og cafeer som New York. Byen har vist seg å være svært mostandsdyktig mot de største kjedene, så motstandsdyktig at det faktisk er et lite problem å handle. I hvert fall når man ikke er veldig kjent. Det er så og si ingen steder hvor man kan finne alt av det viktigste og mest fundamentale i samme butikk, enten det er mat, klær, eller frimerker og postkort man er på jakt etter. Alle butikker har sin egen innkjøpspoltikk, tilsynelatende kun beroende på innehaverens preferanser. Blant New Yorks største bragder, er at man fremdeles ikke kan finne en Wal-Mart innenfor byens grenser. Aversjonen mot monsterkjeden (som best kan sammenliknes med Lidl) er bare for stor.

Når det er sagt, ser man tegn på at også New York må bukke under for noe av det største presset fra den verste kapitalen. Man finner noen veldig få 7-eleven, litt flere McDonalds og Burger Kings, og et par TGI Friday´s. Den kjeden som imidlertid virkelig har fått lov til å bre om seg i her i byen, er Starbuck´s. Kanskje ikke så overraskende at en kaffekjede med vekt på organisk mat, fair trade, gode toalettfasiliteter (det finnes ikke offentlig toaletter i byen), god aircondition og semi-credmusikk på anlegget, har klart å klore seg fast.

Selv om svenskene ikke er gode nok til å gå videre i fotball-EM, ser ikke New York ut til å klare stå i mot presset fra de største svenske kjedene. Samme dag som et puslete svensk landslag ble rundspilt av Russland, åpnet IKEA sin første filial i New York.


Vil IKEA gjøre livet bedre for innbyggerne i lille Red Hook, slik de lover?

New York er ikke fullstendig fremmed for kjeden, ettersom det har gått gratisbusser fra Manhattan til IKEA i nabostaten New Jersey noen år. Åpningen av en filial innenfor bygrensene har likevel fått bred dekning i dagens presse og massemedier, mye på grunn av all kontroversen som har hengt ved prosjektet. Da det ble kjent at IKEA for alvor hadde planer om å åpne en butikk i New York, oppstod det momentant protestaksjoner i alle nabolagene IKEA snuste på.

Det avsidesliggende Red Hook, på faslandet i bydelen Brooklyn, ble til slutt åstedet for IKEAs første innhogg i verdens navle. Men bortgjemte Red Hook har vist seg å være et lite samarbeidsvillig nabolag. For at storkjeden skulle få lov til å bygge der, måtte de love arbeidsplasser til lokale innbyggere, forbedre subwayen og busstilbudet, pusse opp veiene, samt donere møbler til veldedighet. Etter mye om og men, godtok styringsmyndighetene i området IKEAs tilbud, men på radioen i morges, kunne man høre butikkeiere som klaget over at de ikke kom seg inn i sin egen butikk, leieboere som var redde for hva som ville skje med husleien fremover, nå som området plutselig var blitt attraktivt, og ikke minst mange som var redde for hva all biltrafikken ville bety for Red Hook. Forutenom styringsmydighetene, var det ikke mange som var positive til svenskene.

”Gentrifisering” har en dårlig klang i New Yorks offentlighet. I går hørte jeg BBCs anbefalingsverdige program thinking allowed, denne gang om Harlems forandring. Noen kaller det som hender der for ”the second Harlem renaissance”, for å bringe tankene til den kulturelle, seksuelle, litterære, intellektuelle, musikalske og politiske bevegelsen som sprang fram av møtet mellom afroamerikanere, afrokaribiere og hvite i 1920-årene i Harlem.

Pastor Manning i bydelen, er ikke av den oppfatningen. Han peker på at store penger, vinbarer og kjeder har inntatt nabolaget, samtidig med at arbeidsløsheten har gått kraftig opp, husleien har gått opp, og de fattigste har blitt presset ut av Harlem. At det nå finnes nye typer butikker, renholdet er bedre og politibeskyttelsen likeså, bryr han seg lite om. Harlem er de svarte amerikanernes hjerte, og han oppfordrer til boikott mot alle nye butikker som oppstår for å dekke den hvite middelklassens behov.

En gang et farlig område, et sted turister ble frarådet fra å besøke, er nå et rolig, trygt område. Det er fire år siden jeg besøkte Harlem for første gang, og jeg må innrømme at jeg den gang var litt nervøs på grunn av bydelens rykte. Reiseboken kunne likevel forsikre om at Harlem nå var gjennomgentrifisert og fullstendig trygt. Det var det også, viste det seg, men vi stakk oss veldig ut, for det, ettersom vi var de eneste hvite menneskene vi møtte på de fire timene vi vandret rundt der oppe. Gentrifisert, javel, men ikke av hvite.

Tallene viser at Harlems andel av hvite innbyggere på 2000-tallet, har gått opp fra 1. 5 % til 2 %. Det er altså, i all hovedsak, en svart gentrifisering som foregår. Når Manning i BBC-programmet snakker om den hvite mannen som stjeler Harlem, guds utvalgte sted for verdens svarte, når innbyggerne i East Village snakker om at gentrifiseringen ”ødelegger bydelens sjel”, tar jeg meg selv i å tenke at mange New Yorkere nok mangler et begrepsapparat for å forstå og virkelig slå tilbake mot det som rammer dem.

Mistanken ble ytterligere bekreftet da jeg leste om en t-skjorteserie som nå er å få solgt hos Nordsrom. T-skjortene har alle til felles at de har en indie rock-feel og en logo for en eller annet ukjent bedrift på brystet. Det er ikke fantasilogoer, men ekte logoer til utrydningtuede amerikanske småbedrifter, alle som en. En del av salget av en t-skjorte går direkte til den bedriften som har sin logo på plagget.

Matt Morgan, seriens grunnlegger, sier han ikke er i mot kapitalismen, men er for småkapitalismen. For ”the romance of the american small business, the neighbourhood diner, the old bar, the mom-and-pop shop that has managed to linger into the era of big-box chains. Let´s keep it!”

Ved å hjelpe disse små bedriftene, håper Morgan at de kan kan stå i mot de store kjedene litt lengre. Ironisk nok velger Morgan å selge klærne sine på Nordstrom, en gigantkjede i beste IKEA-stil (faktisk startet av to svenske innvandrere i år 1901, og fremdeles drevet av den enes etterkommere).

New Yorkere reagerer på storkapitalens herjinger, men reaksjonene er ofte romantiske og konservative, av typen ”alt var bedre før” (sjekk ut forgotten New York) og romantiske som ”nabolagets sjel forsvinner”, og aksjonene er ikke annet ad hoc-aksjoner. For at New York virkelig skal kunne vernes mot storkjedenes homogenisering, må dens innbyggere lære seg å tenke at alle disse endringene inngår i et system. Det lengste jeg til nå har registrert at man har tenkt, er systemer av typen ”de hvite stjeler fra de svarte” eller ”gentrifisering er problemet”. Jeg mener ikke at dette er feil tenkt, men jeg mener at gentrifisering og utnyttelsen av fattige svarte bare er symptomer på noe mye større, nemlig de uunngåelige konsekvensene av den kapitalistiske økonomi. For når de svenske storkonsernene lukter penger, finnes det ikke den by som kan stå i mot dem.

SNUSEN HAR VENDT HJEM

Jeg hadde planlagt å slutte å snuse mens jeg var i NY, eller i alle fall redusere forbruket kraftig, rett og slett fordi det ikke selges snus her borte. Jeg var på god vei, hadde ikke snust på et par dager, men i går skjedde det noe som nok vil være en utfordring for prosjektet mitt. Trine Lise kom hjem fra butikken i går med en reklameflyer for:


Camels snus er produsert i Sverige, og er helt lik vanlig svensk porsjonssnus, bortsett fra at posene er litt tynnere og mer avlange.

I Columbus reisefølge til Amerika i 1497, fantes det med en munk ved navn Ramon Pane. På det amerikanske kontinentet så han en indianer som sniffet et pulver opp i nesen. Dette pulveret innholdt bl. a. tobakk, og noen år senere begynte man å sniffe tobakkspulver i Spania og Portugal.

Frankrikes ambassadør i Portugal, Jean Nicot, kom i kontakt med dette stoffet på 1560-tallet, og anbefalte Dronning Katarina av Medici å sniffe tobakk, da han mente dette kunne hjelpe mot hennes plagsomme migrene. Historien sier at migrenen forsvant, og dermed ble snus mote blant fiffen, frem til den franske revolusjonen. Etter revolusjonen ble forbruk av sniffetobakk ansett for å være anti-revolusjonert i Frankrike. Nicot vil likevel bli husket for sin innsats for tobakkens utberedelse, etter at Carl von Linné valgte å oppkalle stoffet nikotin etter ham.


Jean Nicot (1530-1600) mente at tobakk var et ypperlig legemiddel

I mellomtiden hadde sniffetobakk blitt populært blant Sveriges fintfolk. Blant vanlige folk, var tyggetobakk den vanligste formen for tobakk, både i Sverige og i resten av Europa. Som et billigere alternativ til tyggetobakken, begynte man på begynnelsen av 1800-tallet å produsere våt sniffetobakk i Sverige. Dette er det som i dag kalles ”snus”.

Snus har stort sett vært utbredt i rurale områder av Norge og Finland, men er svært vanlig i Sverige. Etter røykeloven ble innført i Norge har snussalget gått ganske kraftig opp. Spesielt salget av bleiesnus (porsjonssnus).

I mai 2008, ble altså snus introdusert for det new yorkske markedet, med slagord av typen: ”Be the first one on your block to try Camel Snus, a different way to do tobacco”. Man forsøker å gjøre det til en hipsterting, og produktene, i rimelig forseggjorte bokser, står fremme på disken i flere butikker. Det satses ganske hardt, med andre ord.

Etter en 500 år lang reise, har snusen kommet hjem til sitt utgangspunkt, Amerika. Det kan bli litt interessant å se om det slår an. (... og om jeg klarer å holde meg vekke fra dem)

FAMILIE OG KJØNN

”Nå kommer det snart, nå kommer det snart”, tenkte jeg i det samtalen handlet om familie igjen. Og så kom det. Spørsmålet jeg hadde ventet på en stund: - Are you two married?

Det er nemlig to spørsmål jeg har vanskelig for å svare ærlig på her borte, og det er a) hvorfor vi ikke kjører bil, og b) hvorfor vi ikke har giftet oss. Jeg har vanskelig for å svare fordi det er ingen spesiell forklaring på noen av spørsmålene. Bortsett fra at Norge ikke er like giret på biler og familie som USA. For her er begge deler jævlig viktig.

Jeg trodde jeg skulle komme meg unna denne gang, ved å smelle til med en spøk jeg hadde laget på forhånd, men den falt dessverre til jorden (- No, heterosexual marriage is not legal in Norway), så jeg måtte krype til korset og prøve å forklare noe, så sammenhengende som mulig, om hvorfor vi ikke har giftet oss ennå. Amerikanerne nikket og latet som om de forstod.


Hvorfor er ikke hun min kone?

Selv om dette, på mange områder, er blant de mest progressive stedene på denne jord, er det påfallende mange som hegner om det tradisjonelle familielivet. På nettutgaven av NY Times kan man lese en grundig og lang featureartikkel om et par som, hold deg fast, har bestemt seg for å dele på alle oppgavene i hjemmet! Dette paret fremstilles som et eksostisk innslag i samfunnet. Her er et utdrag fra artikkelen:

”...they would create their own model, one in which they were parenting partners. Equals and peers. They would work equal hours, spend equal time with their children, take equal responsibility for their home.”

I forholdsvis nøkterne og liberale NY Times, er det heldigvis en solskinnshistorie som fortelles, og ikke er forsvar for den tradisjonelle familien. Det er det som er det litt skumle ved det amerikanske kjønnsrollemønsteret: Man snakker ikke så mye om det, men det siver hele tiden gammeldagse, reaksjonære holdninger opp gjennom f. eks. featureartikler av denne typen.

Jeg tror mange amerikanere, og spesielt new yorkere, vet bedre. At de, i møte med progressive europeere, ofte blir svar skyldig. Slik har det i hver fall virket på meg når vi har snakket om hvordan vi har det hjemme og liknende saker. Som det står i den nevnte featureartikkelen om delt barnepass: ”And it is what many would agree is fair, even ideal. Yet it is anything but the norm”.

I torsdagens utgave av NY Times, skriver Nicholas D. Kristof i sin spalte at kjønnsdiskriminering er et større problem enn rasediskiminering i USA. Kristof tar dette opp i kjølvannet av demokratenes nominasjonsvalg, hvor en svart kandidat ble foretrukket fremfor en kvinnelig. Han peker på at i undersøkelser, svarer flere amerikanere (også kvinner) at de ønsker seg en svart president enn en kvinnelig.

Det er den store delen av skjult kjønnsdiskriminering som foregår i USA Kristof er mest opptatt av. Hans spådom er at når vi får se en kvinnelig presidentkandidat, vil hun ikke være særlig kvinnelig. Kanskje til og med republikansk. Den første svarte kandidaten var ikke utpreget svart, den første katolske presidenten (Kennedy) ikke særlig katolsk, og andre kvinnelige statsledere har hatt liten tilknytning til kvinnebevegelsen (Thatcher, Merkel). På den måten truer de ikke hverdagslivet og familielivet til vanlige folk.

Margaret Thatcher, her portettert så feminin som hun aldri før eller siden har vært. Det er forøvrig ingen som ikke forstår hvorfor ikke hun er min kone.

Det har også gått en debatt de to siste dagene, om dekningen av Clintons kampanje var diskriminerende, og det er tall og undersøkelser som tyder på det. Dvs at dekningen av Obamas kampanje var mer positiv enn dekningen av Clintons. Det var den, helt klart, men det må sies at det jevnet seg ut mot slutten, hvor dekningen var rimelig jevn . Så spørsmålet er om pressen var ekstra tøff med Clinton i starten fordi hun var den ledende kandidaten, eller om det var fordi hun er kvinne. Svaret ligger nok et sted i mellom.

En av dem som har blitt anklaget for å ha vært særlig tøff med Clinton , og slapp i møte med Obama , er avdøde Tim Russert. Frem til forrige søndag, ledet han et av de største politiske programmene i USA, ”Meet the Press”. Hver uke blir topppolitikere grillet i en time i det som faktisk er det lengstlevende tv-programmet i verden, noensinne. Første sending var i 1947 og Russert tok over som programleder i 1991. Hans død er den store nyheten her borte nå. Alle kanaler og aviser bruker stor plass på denne tv-personligheten.


Tim Russert (1950-2008)

Russert jobbet seg i hjel. Bare 58 år gammel, døde han av hjertestans mens han leste inn kommentarer til søndagens program. Det som slår meg når jeg følger dekningen av Russerts død, er at det alltid fremheves hvor glad han var i sin familie. Familien betydde enormt for ham, sies det. Selv om han tydeligvis jobbet mye mer enn sunt er, skal han fulgt sin sønn svært godt opp. Dagen han døde, hadde han akkurat kommet hjem fra Italia, hvor familien hadde vært samlet for å feire sønnens uteksaminering.

I amerikanske massemedier er dette et viktig poeng å få frem. Kanskje det viktigste. For amerikanere jobber mye, og lenge. Amerikanere tilbringer mye mer tid på jobben enn europeere gjør (selv om undersøkelser tyder på at det ikke blir gjort så mye mer av den grunn), og har mye mindre ferie.

Før jeg dro, hørte jeg en kommentar av NRKs USA-korrespondent, Tove Bjørgås. Jeg husker at hun fortalte om hvordan amerikanerne, i mangel på fritid, benyttet jobben, treningsstudioet og butikken som arenaer for å komme i kontakt med folk og finne kjærligheten. Resten av tiden er amerikanere stort sett på jobb.

Hvis du stort sett er på jobb hele dagen, må nødvendigvis huset du bor i og den nærmeste familien din ha en særstilling. Hvis de utgjør det du har av liv utenom jobben, altså. Jeg synes også det forklarer hvorfor kjønnrollemønsteret er såpass tradisjonelt. Å jobbe med likestilling og nye former for samvær, krever tid og overskudd.

Forhistorien til Marc, den ene delen av paret fra NY Times featureartikkel, bekrefter mine mistanker:

”Marc paid his way through the University of Massachusetts at Lowell and then set out with his degree in mechanical engineering (and later an M.B.A.) to earn a lot of money. Working on the management track at an electric company, “I was playing the game,” he remembers. “I was working 60 hours a week. I bought a fancy sports car.”

But a few years in, he came to see that he only used that car to drive to and from work. When the human-resources department sent out a memo outlining a reduced-hours plan, he applied.”

Hvis du lever på grensen av å jobbe deg i hjel, er det tungt å dra hjem og være åpen for nye idéer.

USA OG KINA

Hver gang Brann spiller kamp, møtes en håndfull bergensere borte på fotballpuben Nevada Smith´s. Den dunkle, muggluktende kjelleren får vi ha for oss selv, med storskjerm og det hele. Blant de faste gjestene, er pensjonisten Ken. Han er født i Brooklyn, men hans far er fra Skuteviken. Ken er svært glad i å fortelle om sine norske aner og forbindelser, og om det gamle norks-amerikanske samfunnet som holdt til i Brooklyn. Dette samfunnet må tydeligvis ha betydd mye for ham. ”We had the biggest parades, you know,” sier han begeistret når han forteller om 17. mai-toget kontra andre nasjoners nasjonaldagsfeiringer.

Nå bor Ken i New Jersey, men har beholdt en leilighet i Brooklyn, som han bruker hver gang Brann spiller. Da kommer inn til New York, i ført Branndrakt, for å se kamp, og vise medbragte bilder og fortelle om hvilket inntrykk nordmenn har satt på denne byen.

Men hvordan ser det ut der nede i Brooklyn nå, vil vi vite? Ken blir mørk i øynene når han sier: ”Chinatown. The Chinese has taken over the whole thing”. Jeg har ikke vært nede og sett ennå, men jeg tror ham. Det er vanvittig mange kinesere i denne byen, og de er driftige. Med en gang det begynner å regne, står det en kineser med en paraplytralle, rett ved utgangen fra subwayen. Så snart hetebølgen setter inn, selger de iskaldt vann til halvparten av prisen andre kan tilby. Er det et behov, dekker kineserne det.

Bare i den opprinnelige, mest kjente Chinatown, Downtown på Manhattan, bor det 150 000 kinesere, i følge de mest forsikte estimatene (noen regner 250 000, mens andre igjen 350 000!). Den største gaten, Canal Street, er en ren shoppinggate, som utelukkende selger billige kopier av dyre vesker, solbriller o. l. Men beveger du deg inn i parallellgatene, forsvinner med ett de fleste spor av USA. Alle skiltene er på kinesisk, folk prater nesten ikke engelsk, og i Columbus Park sitter store enklaver kinesiske kvinner og menn, med parasoller og vifter og spiller forskjellige spill.


Trine Lise drikker kald te i Chinatown.

Bydelen har vokst til å bli den største samlingen av kinesere i vesten. Den har slukt så og si hele Little Italy, som nå bare er en liten vits. (et par luksurestauranter myntet på turister, that´s it). I Chinatown finner man flere forskjellige kinesiske grupperinger. De som snakker kantonesisk ser visstnok ikke med særlig blide øyne på den voksende andelen av kinesere fra Fujianprovisnen, som har rykte på seg for å bringe med seg kriminalitet. Ellers er det mange kinesere fra Malaysia og Vietnam der, samt en stadig større gruppe av etniske vietnamesere. Latin-amrikanske kinesere, dvs. immigranter og flyktninger hvis besteforeldre er født i Latin-Amerika (først og fremst Peru, Cuba og Puerto Rico) er det også mange av.

Men skal man virkelig se autentisk Chinatown, er rådet man får, å gå til området Ken var så glad i, Sunset Park i Brooklyn. Den ene av fem Chinatowns i NY, og den raskest voksende om dagen.

Kineserne baserer mye av sin økonomi på svartebørs, piratkopiering, dårlige lønnbetingelser osv. Amerikanerne har derfor et ambivalent forhold til kinesere. Alle vasker klærne sine, renser dressene sine og spiser billig mat i de, ofte døgnåpne, kinesiske sjappene som finnes overalt. Men kineserne får likevel skylden for mye dritt.

Det verste eksempelet, så jeg i Daily News, NYs svar på VG (kanskje bitte litt snillere enn VG). Manhattan har blitt rystet av flere alvorlige ulykker i det siste. Store byggekraner har rast og tatt livet av flere. Daily News skrev i forgårs: ”China is Linked to Bad Weld on Crane”. Artikkelen fortalte om at en av delene som skulle ha forårsaket ulykken, kanskje, kanskje var produsert i Kina. Dette skulle nå nærmere undersøkes, selv om det hele virket lite trolig.

Saken minner meg om en annen sak, om de giftige lekene som var produsert i Kina, og er et uttrykk for amerikaneres undertykte agresjon mot kinesere og Kina. For faktum er at Kineserne er i ferd med å ta rotta på amerikanerne. Både hjemme i USA og på verdensmarkedet. Mens USA opplever en av sine verste økonomiske kriser, opplever Kina sin største opptur noensinne. Mens amerikarne mister jobbene sine, strømmer det på med kinesiske innvandrere som, av en eller annen grunn, alltid klarer å fylle et hull i et marked og dekke et behov, slik at de overlever økonomisk.

Og det snakkes mye om Kina. Jeg vil påstå at Kina er en mye større del av den amerikanske offentlighetens bevissthet enn Europa er det. For meg er det litt overraskende, siden jeg ser på USA som en forlenget arm av Europa. Men dette bildet nyanseres ganske kraftig her borte, hvor vi daglig presentes for nyheter om Kina eller kinesere.

Foen noen dager siden hørte jeg en sak på WNYC fra Kina, som fortalte om en strøm av nyutdannete arbeidsinnvandrere... fra USA! På grunn av det stramme amerikanske arbeidsmarkedet, oversvømmes Shanghai av bachelorstudenter fra USA. De finnes seg raskt jobb, og lønnen er svært god i forhold til kjøpekraften der borte.

Dette får meg til å tenke på Ken igjen. Selv om han ikke rettet direkte kritikk mot kineserne, var det tydelig at han var lei seg for det som var gått tapt, og at han delvis skyldte på kineserne. Imidlertid forsvant den norske kolonien ganske fort etter krigen, og det til fordel for latinamerikanerne. I etterkrigstiden var dette området lenge dominert av ”the Hipsanics”. Ikke før på begynnelsen av 1980-tallet begynte kineserne å flytte inn, og man begynte ikke å omtale det som en chinatown før for ca 15 år siden.

Dette sier meg noe om hvor raskt ting endrer seg i verden, og noe om hvordan kineserne får skylden for altfor mye.

IT´S THE ECONOMY, STUPID!

”Rase” er et ord som med ett blir mye lettere å putte i sin munn når man flytter til NY. Det er et ord som jeg ikke ville finne på å benytte i Norge, og det av god grunn. Det er lånt fra biologien og sier noe om medfødte forskjeller som ikke finnes. Jeg tror ikke at rasebegrepet har noe for seg. Likevel føler jeg for å si si noe om dette emnet.

Nabolaget vårt er rimelig trygt, men det er et par kids som bråker og gjør små pøbelsaker om kvelden nå og da. Ikke noe alvorlig, men irriterende når man sitter på porchen og prøver å lese. Ungene er, nær sagt selvfølgelig, svarte. Svarte, eller afro-amerikanerne, er høylydte i NY. De roper og synger til hverandre og til seg selv. De ler høyt, de tar stor del av fortauet og damene pynter seg med de mest skrikende plaggene du kan tenke deg. De er kort og godt brautende. Dette er regelen, snarere enn unntakene.

Jeg kjenner igjen typene. Måten å tøffe seg på, ta opp plass på, måten å insistere at man finnes på. Jeg gikk på ungdomsskole med en del sånne. De var ikke Bronx, men fra Flaktveit og var hvite som laken. Her i NY er forskjellen at de er veldig mange. Og de er, på grunn av deres hudfarge og størrelse (De er enorme, både i høyde og ofte i bredde. Jeg har hørt forskjellige teorier om hvorfor de er så store, men skal la det ligge) lette å legge merke til.

Det er kanskje tydelig at jeg er på vei til å si noe om at disse forskjellene stammer fra økonomiske kår, og ikke fra biogiske. Man kunne kanskje byttet ”svarte” ut med ”arbeiderklassen”. Som noen en gang sa: ”It´s the economy, stupid”.

Men det finnes andre grupper i NY, som også er synlige i bybildet, og hvor størstedelen også må kunne sies å tilhøre arbeiderklassen. Mexicanere og kinesere er to av de største. De er ikke like brautende. Det kan være haugevis av grunner til det, men det er nå en gang slik, og folk snakker om det. Hele tiden. ”Kineserne er sånn”, ”puertoricanerne er sånn”. Da vi var på stand up-klubb for noen uker siden, var det aller største temaet, det som alle komikerne brukte lengst tid på, rasestereotypier. En av komikerne pekte på meg og sa jeg var den hviteste fyren han hadde sett. Han sier sikkert det til noen hvert show, men likevel: hudfargen min spilte en rolle.

”Race” er helt vanlig ord her. Det brukes av svarte, hvite, politiske analytikere på tv, komikere og av New York Times. Sistnevnte har de siste ukene brukt enormt med plass på Obama. Ikke så mye fordi han lovprises eller slaktes, men fordi han er en gåte for de intellektuelle new yorkerne. Hva er det med denne fyren som sprenger alle grenser for hva man tidligere har antatt om rase? Aldri har en svart amerikansk mann vært så nære presidentembedet, og han ser ut til å ha kommet fra intet.

Er dette en svart mann?

Noen har påpekt at dette er et symptom på at ting endrer seg i USA, og at rase spiller en mindre rolle. Ungdommer i dag vokser opp i en mindre segregert kultur. Svarte og hvite hører på stort sett samme musikk, ser de samme filmer og tv-serier osv. Obama har da også er svært godt grep om de unge velgerne. Dette har utvilsomt noe for seg, men det er langt i fra hele forklaringen. Han er nemlig populær generelt blant den hvite middelklassen.

Lenge har det vært snakket om at Obamas suksessformel er at han ikke er svart nok, og i NY-times i går, stode det en stor og svært god artikkel om dette, ”Color Test – Where Whites Draw the Line”. Her ble det påpekt at Obama, i likhet med andre svarte yndlinger som Oprah og Magic Jonhson, ”...do not convey a sense of black greivance”. Obama minner ikke om tidligere svarte politiske ledere fordi han ikke gjør rase til et spørsmål. I motsetning til Marting Luther King og Jesse Jackson, gir han ikke hvite noe å måtte svare for. I stedet for å snakke om hykleri og undertrykking, snakker Obama om å samle nasjonen og å skape håp for alle. Han er ikke den typiske sinte svarte lederen, han er den hvite middelklassens våte drøm.


Jesse Jackson er for sint for hvite amerikanere

Artikkelen trekker også frem at Obamas historie er en klisjé av en lykkkelig innvandrerhistorie: Hans far er en svart kenyaner som slo seg opp i USA, og hans mor er en hvit amerikaner. Han er like mye svart som han er hvit. Obama har sin advokatutdannelse fra et Ivy League-universitet, og han har vært suksessfull i sin praksis siden. Obama tilhører ikke ghettoen. Som sagt: ”It´s the economy, stupid”.

Men nå er altså Obama valgt som demokratenes kandidat, og hans sanne politiske ansikt begynner å komme til syne. Det er nå vi får se hva han er laget av, nå som den ideologiske debatten blir tydeligere i møte med McCain. Hans tomme slagord om ”hope” og ”change” må nødvendigvis fylles med mer substans.

Republikarnernes trumfkort kriminalitet, er ikke lenger et hett tema i valgkampen, mens krigen i Irak er det. Det som likevel ser ut til å bety mest, er finans- og boligkrisen i USA. Den er virkelig ille. Vanlige folk som har eid hus hele sitt liv, må velge mellom å gi familien mat eller å beholde huset. Store landsbyer av telt popper opp over hele landet.

Det er på den økonomiske politikken man først og fremst kan skille politikere fra hverandre ideologisk. Hvor mye makt man er villig til å overføre til markedet. Obama viste litt av hvor han hører hjemme i går, da han lanserte sine planer for å få fart på økonomien. Det viktigste: skattelette på 50 milliarder dollar (change?).

Det er slik han skal vinne valget, vel vitende om at den viktigste saken i år: ”It´s the economy, stupid”.

NEW YORK OG REGULERINGER

Mye er regulert her borte. Mye mer enn jeg trodde på forhånd. Min idé om New York var som en slags hjemme-alene-fest hvor alt er lov. Slik er det ikke.

Selvfølgelig kan man holde butikkene så lenge oppe som man ønsker. Selvfølgelig finnes det ikke begrensninger på hvor høye hus man kan bygge. Selvfølgelig kan man selge øl hele natten. Selvfølgelig kan man sultefore sine ansatte. Selvfølgelig trenger man ikke resept på alle de reseptbelagte medisinene jeg bruker hjemme (selvfølgelig kan man kjøpe øl på døgnåpne apotek). Selvfølgelig, selvfølgelig.

Men samtidig har de en strengere røykelov enn hjemme. Her får man ikke sitte på utecafé og røyke. På alle ølflasker står det en advarsel om hvor skadelig alkohol kan være, og på alle matvarer står det tydelig hvor mange kalorier som er i.

Det genialt enkle rutesystemet som organiserer byens gater etter nummer, setter jeg svært pris på. De deilige parkene, som alle vedlikeholdes og holdes i stand mye bedre enn hjemme i Norge. Trafikken går gjennom Central Park, men bare to timer, to ganger om dagen. Ellers er bilveien åpen for syklister, rulleskøyting eller joggere. Den innerste sirkelen rundt den lille innsjøen i Central Park er forresten forbeholdt joggere. Hvis man ikke morsjonerer, får man ikke gå der.


Frokost i parken

Slik kunne jeg holdt på en stund. Det er mye som er regulert, og mye som faktisk er gratis. Vi bor på Staten Island, og må ta ferge over til Manhattan. Den tar 25 min, går døgnet rundt, og er gratis.


Fergeturen er slett ikke verst

Ellers pleier jeg for tiden å våkne til WNYC, som er gratis reklamefri Public Radio, i to kanaler - også den 24 timer i døgnet. Det er to glimrende kanaler som jeg har fått inntrykk av er rimelig populære.

Det er dette som preger denne byen: en enorm kraft og energi, som pulserer og blir konstruktiv i enkle, men tunge systemer.

FORDOMMER OM USA

Hadde egentlig planlagt å skrive en sak om hvor overfladiske mange new-yorkere er. Akkurat som Agnar Mykle gjorde. Men så møtte vi Sarah og Oswaldo.

Det skal sies at de var nesten litt i overkant blide og imøtekommende til å begynne med, men de slapp seg fort ned da vi kom innpå dem. Nå bor jeg og Trine Lise i det store huset deres på Staten Island, mens de reiser Sør-Amerika rundt. Sarah og Oswaldo har hjulpet meg å bli kvitt mange fordommer om amerikanere.

For det første, er de ikke pro-Israel. Skulle man dømme etter valgkampen her borte, er alle amerikanere mer pro-Israel enn israelere selv. Obama, McCain og Clinton konkurrerte alle om de israelske lobbyistenes gunst her i NY for noen dager siden. Obama, som regnes som den som er minst pro-Israel, måtte stå skolerett og skryte av sine jødiske bekjentskaper. Det var noen stusselige bekjentskaper i forhold til de Clinton og McCain kunne trekke ut av ermet. Derfor følte han nok at han måtte kline litt til på andre områder, og erklærte at Jerusalem skulle fortsette å være Israels udelte hovedstad.

Enkelte israelske kommentatorer påpekte at Obama uttalte seg om ting som ennå ikke er avgjort mellom Palestina og Israel, og Obama måtte ut dagen etterpå for å slukke branner.

Men Oswaldo mener at de fleste intelektuelle her i NY ser på Israel-Palestinakonflikten omtrent som de fleste intelektuelle i Europa gjør det. Han beklaget at europeere fikk så skeivt inntrykk gjennom de folkevalgte, som han mente ikke var særlig representative for det amerikanske folk. Hvilket bringer meg over til min andre fordom som er blitt utfordret: de fleste amerikanere er reinspikka markedsliberalister.

Hverken Oswaldo eller Sarah er særlig begeistret for det frie markedet. Sarahs mor inviterte sågar sovjetiske skolebarn over til USA under den kalde krigen, og sendte amerikanske barn andre veien, i håp om å skape bedre forståelse mellom de to landene. Hollywood og tv står veldig lavt i kurs hos dem og deres venner. Det er ikke det at de er pretensiøse, men de bare interesserer seg ikke for massefenomener som Seinfeld, sport og stand up-klubber.

Da vi diskuterte filmer, hadde de nesten bare sett europeiske. Vennen deres hadde til og med sett ”Den brysomme mannen”. De var nesten flaue over å følge med på ”The Wire”, kvalitetsserien over alle kvalitetsserier fra amerikanske HBO.

Personlig er de imidlertid veldig upetrensiøse og avslappede. Og dette bringer meg til det her med overfladiskhet.

Overalt hvor vi har beveget oss her i NY, har folk generelt vært avmålt hyggelige. De har vært svært hjelpsomme med å finne frem, til og med fulgt oss langt på vei og andre ting som ikke er vanlig i Norge, men alt har vært pakket inn i standariserte fraser og kjølige fakter. Da det ble klart at vi skulle flytte inn her på Staten Island, måtte vi møte alle naboene, og hver og en tilbød seg å hjelpe med hva det skulle være. Det var korte, hyggelige besøk, men ikke mer enn det.

Hele tiden de første to ukene, følte jeg at jeg ikke kom ordentlig i kontakt med noen. En vanlig frase her borte er: ”Oh, that´s so interesting! I did not know that”. Når den frasen sies uinspirert, er den drepen for min fortellerglede.

Men rimelig fort begynte altså Oswaldo og Sarah å slappe av. Han valset rundt i boxeren og mumset kyllingvinger, og hun gikk barbeint rundt i pyjamasen hele dagen, og satt på gulvet og pratet skit (som de sier nordpå). Men hjelpsomheten og åpenheten forsvant ikke.

Etterhvert har jeg begynt å sette pris på denne hjelpsomhet som jeg ikke finner hjemme (bortsett fra hos de jeg kjenner virkelig godt og som er mine venner). Jeg klarer ikke la være å tenke at denne, noen ganger upersonlige, imøtekommenheten, hjelpsomheten og naboskapet, har utviklet seg av nødvendighet. Når de offentlige velferdsordnignene er så dårlige, og så mye er opp til den enkelte. Når det politiske og økonomiske systemet er så barskt, ja, da må man nesten standarisere hjelpsomhet på andre måter, f. eks. i den mellommenneskelige kontakten.