NEW YORK OG REGULERINGER 2 – ”LAISSEZ-FAIRE WAS PLANNED, PLANNING WAS NOT”

Etter å ha skrevet et innelgg på bloggen om det paradoksale forholdet mellom frihet og reguleringer, har jeg etter hvert fått nok stoff til å skrive en oppfølger. Disse spørsmålene har fulgt meg, hver dag, siden jeg ankom byen.


På tirsdag var jeg en tur på biblioteket for å gjøre kopier av noen sider i bøker som jeg ikke har selv. Å gå på biblioteket i New York, er ikke som å gå på biblioteket i Norge. Før vi fikk gå inn, måtte selvsagt veskene våre inspiseres. Dette er ganske vanlig i byen, og vi begynner å bli vant med det. Vi ruslet så inn i en imponerende aula, med lysekroner og marmor og full pakke. Vi fant en trapp å gå opp, og for så å finne biblioteksbutikken i andre etasje. Vi gikk opp enda en etasje og fant noen søkemaskiner et rom. I et annet var det en liten utstilling. Vi ble begge rådville, og spurte hverandre, sånn nesten i kor: ”Hvor tror du alle bøkene er?”

Noen minutter senere fant vi noen rom med bøker. Rommene bar titlene til filantropene som hadde velsignet disse delene av samlingen. Da vi røsket tak i døren for å åpne, viste det seg at den var låst. Vi trengte et acsess card, ble vi fortalt. Det var bare å gå ned i informasjonsskranken i første. De visste hva som måtte til. Greit nok.

Og det visste de. En smilende dame fortalte at det bare var å gå opp igjen i tredje. Der ville vi finne hovedskranken, og de ville guide meg videre.

Vel oppe i tredje, fant jeg frem til hovedskranken, og de viste meg til en maskin hvor jeg måtte fylle ut et søknadsskjema. Jeg fylte ut skjemaet, fikk en kvittering, og gikk så til et nytt rom for å hente kortet. Der viste jeg gyldig ID, og vips var jeg klar til å finne bøker og å kopiere. Trodde jeg.

Det viste seg at jeg måtte søke opp bøkene, skrive ned en kode for hver bok, fylle ut et par små skjemaer med informasjon om hvilken plass jeg ville sitte og lese bøkene på, og så gi skjemaene til bibliotekarene i det aktuelle rommet. I mitt tilfelle: kunstrommet.

De mottok skjemaene mine, og sa at nå ville det bare ta en 20-40 minutters tid, så ville bøkene ligge på den plassen jeg hadde reservert. Det gjorde de også. Men i mellomtiden måtte vi vandre rundt på museet, fordi man ikke kunne lese annet enn kunstbøker i dette rommet (på vei ut av kunstbokrommet, sjekket de veskene våre).

Kanskje er det like kjedelig å lese dette som å oppleve det, så jeg skal ikke trøtte dere lesere med for mange detaljer, men bare for å avslutte denne historien: Jeg leste i bøkene, fant det jeg ville ha, måtte gi bøkene til bibliotekaren i kunstbokrommet som godkjente at disse bøkene kunne kopieres, og som da gav meg en grønn lapp. Denne lappen måtte jeg ta med meg til et nytt rom (på vei ut av kunstbokrommet ble veskene sjekket på ny) hvor jeg viste frem lappen til en fyr, som til slutt gav meg lov til å kjøpe et kopikort og begynne å kopiere. Fyyy faen, for et krøkkete system!

Det var ikke det at ikke alt gikk som det skulle, for alt gikk akkurat som det skulle, men det bare tok så enormt med tid. Mens jeg gikk rundt der, som en lydig bikkje, og forsøkte å kopiere noen få sider, begynte jeg å forstå den vanlige amerikaners skepsis mot byråkrati.

Ting er svært godt organisert her. Det fungerer, men for en europeer, fremstår det oftest som overorganisert. Både i offentlige virksomheter jeg har vært borti (jeg gidder ikke å trøtte dere med fortellingen om visasøknaden) men også i private. Ja, faktisk mer i private, har jeg en følelse av. ”New York Public Library” er en privat drevet institusjon. Den er riktignok en non-profitorganisasjon, men er likevel privat drevet, med alt det innebærer. For meg gir det mening å ha dette i bakhodet når jeg forsøker å forstå hvorfor de er så livredde for bøkene sine. Den originale gutenbergbibelen kan jeg forstå at de beskytter godt, men utgaver av bøker som fremdeles er i salg?

Ved de offentlige norske bibliotekene gir de litt mer beng i om de mister en bok eller to, så lenge bibliotekene er brukervennlige. Penger får de uansett. Det går med noen ekstra penger på dette, men den stikker ikke kjepper i hjulene for at bøker og informasjon blir delt, i alle fall. Ved det private biblioteket i New York, får man ikke låne med seg bøker hjem, en gang!

Kanskje sparer til og med de norske bibliotekene inn penger på å lønne færre folk til å opprettholde disse krøkkete systemene, og på å ha mindre sikkerhetsvakter o. l.

Karl Polanyi, en av den økonomiske sosiologiens viktigste menn sa en gang: ”Laissez-faire was planned, planning was not”. Med det forsøkte han å få frem at det frie markedet krever en hel del reguleringer. Det krever et lovverk som gir alle aktørene på markedet en form for foutsigbarhet, det krever en konstitusjon og politi som garanterer den private eiendomsretten, og en mengde andre ting som måtte være på plass før det frie markedet fikk utfolde seg. Derfor: ”laissez-faire was planned”

Men når det frie markedet fikk utfolde seg forstod alle, både de som tilhørte venstre- og høyresiden i politikken, at regler måtte til for å bøte på mange av de skadene markedet påførte samfunnet. Derfor kan vi se, i alle land som innfører et tilnærmet fritt marked, at i takt med markedets grad av frihet, vokser også antall reguleringer og inngrep i markedet. Vi kan se regler om hygiene, mot korrupsjon, minstelønn, arbeidsmiljølov, grønne avgifter, lover mot barnearbeid og en mengde andre saker. All denne ekstra planleggingen oppstår ofte ut fra spesifikke behov, og ikke fra helheltige ideologier. Polanyis poeng er at både høyre- og venstresiden innfører restriksjoner på markedet. Han kaller denne utviklingen for ”the double movement”.

I den amerikanske politikken er det stort sett inngripner i markedet som diskuteres om dagen, og republikanerne ser ut til å være de mest kreative. Bush foreslår å slå tilbake mot den høye oljeprisen ved åpne for boring i vernete havområder. McCain kan tenke seg bensinavgiftsfrie helger. McCain vil bygge kjernekraftverk for å bøte på energimangelen. Dette er den eneste måten å overleve i laissez-faresamfunet på: når markedet skaper et problem, må noen fikse det ved å begrense markedet, eller lede det inn på andre veier.

Hva hendte i USA på 1960-tallet når kvinner og svarte ikke kom inn på jobbmarkedet? Det offentlige grep inn. Hva hendte når arbeidsgivere gav så lav lønn at de ikke holdt liv i arbeiderne sine? Det offentlige grep inn. Akkurat i dag leste jeg om at den nye pensjonsreformen, som skal oppmuntre folk til å stå lenger i arbeid, ikke funker fordi markedet har en tendens til å støte fra seg folk over 50 år. Hva tenker man på å gjøre?

Dette fører til at USA er et av de mest gjennomregulerte samfunnene i verden. Bare det å kjøpe frimerker er en liten operasjon. Et innringingsprogram jeg fikk med meg på radioen i morges, tok opp at Cental Park, byens største fristed, nå er så gjennomregulert at den plassen som er igjen til å bare tumle på, og ikke gå i dyrehage, jogge, sykle, spille baseball, lacrosse eller spise på restaurant i, er nesten ikke-eksisterende, og den er bestandig full av folk. Hva ble foreslått? At det måtte bygges flere parker.

Økonomene kaller disse behovene for reguleringer for eksempler på”markedssvikt”. Jeg vil heller kalle dem for eksempler på”markedslogikk”.

PS. Det offentlig drevne bilioteket i Queens har en mye større sirkulasjon av bøker enn New York Public Library. Go figure.

IT´S THE ECONOMY, STUPID!

”Rase” er et ord som med ett blir mye lettere å putte i sin munn når man flytter til NY. Det er et ord som jeg ikke ville finne på å benytte i Norge, og det av god grunn. Det er lånt fra biologien og sier noe om medfødte forskjeller som ikke finnes. Jeg tror ikke at rasebegrepet har noe for seg. Likevel føler jeg for å si si noe om dette emnet.

Nabolaget vårt er rimelig trygt, men det er et par kids som bråker og gjør små pøbelsaker om kvelden nå og da. Ikke noe alvorlig, men irriterende når man sitter på porchen og prøver å lese. Ungene er, nær sagt selvfølgelig, svarte. Svarte, eller afro-amerikanerne, er høylydte i NY. De roper og synger til hverandre og til seg selv. De ler høyt, de tar stor del av fortauet og damene pynter seg med de mest skrikende plaggene du kan tenke deg. De er kort og godt brautende. Dette er regelen, snarere enn unntakene.

Jeg kjenner igjen typene. Måten å tøffe seg på, ta opp plass på, måten å insistere at man finnes på. Jeg gikk på ungdomsskole med en del sånne. De var ikke Bronx, men fra Flaktveit og var hvite som laken. Her i NY er forskjellen at de er veldig mange. Og de er, på grunn av deres hudfarge og størrelse (De er enorme, både i høyde og ofte i bredde. Jeg har hørt forskjellige teorier om hvorfor de er så store, men skal la det ligge) lette å legge merke til.

Det er kanskje tydelig at jeg er på vei til å si noe om at disse forskjellene stammer fra økonomiske kår, og ikke fra biogiske. Man kunne kanskje byttet ”svarte” ut med ”arbeiderklassen”. Som noen en gang sa: ”It´s the economy, stupid”.

Men det finnes andre grupper i NY, som også er synlige i bybildet, og hvor størstedelen også må kunne sies å tilhøre arbeiderklassen. Mexicanere og kinesere er to av de største. De er ikke like brautende. Det kan være haugevis av grunner til det, men det er nå en gang slik, og folk snakker om det. Hele tiden. ”Kineserne er sånn”, ”puertoricanerne er sånn”. Da vi var på stand up-klubb for noen uker siden, var det aller største temaet, det som alle komikerne brukte lengst tid på, rasestereotypier. En av komikerne pekte på meg og sa jeg var den hviteste fyren han hadde sett. Han sier sikkert det til noen hvert show, men likevel: hudfargen min spilte en rolle.

”Race” er helt vanlig ord her. Det brukes av svarte, hvite, politiske analytikere på tv, komikere og av New York Times. Sistnevnte har de siste ukene brukt enormt med plass på Obama. Ikke så mye fordi han lovprises eller slaktes, men fordi han er en gåte for de intellektuelle new yorkerne. Hva er det med denne fyren som sprenger alle grenser for hva man tidligere har antatt om rase? Aldri har en svart amerikansk mann vært så nære presidentembedet, og han ser ut til å ha kommet fra intet.

Er dette en svart mann?

Noen har påpekt at dette er et symptom på at ting endrer seg i USA, og at rase spiller en mindre rolle. Ungdommer i dag vokser opp i en mindre segregert kultur. Svarte og hvite hører på stort sett samme musikk, ser de samme filmer og tv-serier osv. Obama har da også er svært godt grep om de unge velgerne. Dette har utvilsomt noe for seg, men det er langt i fra hele forklaringen. Han er nemlig populær generelt blant den hvite middelklassen.

Lenge har det vært snakket om at Obamas suksessformel er at han ikke er svart nok, og i NY-times i går, stode det en stor og svært god artikkel om dette, ”Color Test – Where Whites Draw the Line”. Her ble det påpekt at Obama, i likhet med andre svarte yndlinger som Oprah og Magic Jonhson, ”...do not convey a sense of black greivance”. Obama minner ikke om tidligere svarte politiske ledere fordi han ikke gjør rase til et spørsmål. I motsetning til Marting Luther King og Jesse Jackson, gir han ikke hvite noe å måtte svare for. I stedet for å snakke om hykleri og undertrykking, snakker Obama om å samle nasjonen og å skape håp for alle. Han er ikke den typiske sinte svarte lederen, han er den hvite middelklassens våte drøm.


Jesse Jackson er for sint for hvite amerikanere

Artikkelen trekker også frem at Obamas historie er en klisjé av en lykkkelig innvandrerhistorie: Hans far er en svart kenyaner som slo seg opp i USA, og hans mor er en hvit amerikaner. Han er like mye svart som han er hvit. Obama har sin advokatutdannelse fra et Ivy League-universitet, og han har vært suksessfull i sin praksis siden. Obama tilhører ikke ghettoen. Som sagt: ”It´s the economy, stupid”.

Men nå er altså Obama valgt som demokratenes kandidat, og hans sanne politiske ansikt begynner å komme til syne. Det er nå vi får se hva han er laget av, nå som den ideologiske debatten blir tydeligere i møte med McCain. Hans tomme slagord om ”hope” og ”change” må nødvendigvis fylles med mer substans.

Republikarnernes trumfkort kriminalitet, er ikke lenger et hett tema i valgkampen, mens krigen i Irak er det. Det som likevel ser ut til å bety mest, er finans- og boligkrisen i USA. Den er virkelig ille. Vanlige folk som har eid hus hele sitt liv, må velge mellom å gi familien mat eller å beholde huset. Store landsbyer av telt popper opp over hele landet.

Det er på den økonomiske politikken man først og fremst kan skille politikere fra hverandre ideologisk. Hvor mye makt man er villig til å overføre til markedet. Obama viste litt av hvor han hører hjemme i går, da han lanserte sine planer for å få fart på økonomien. Det viktigste: skattelette på 50 milliarder dollar (change?).

Det er slik han skal vinne valget, vel vitende om at den viktigste saken i år: ”It´s the economy, stupid”.