tirsdag 5. august 2008

HJEMME I EN FREMMED BY

Det har vært lite blogging i det siste. Hovedgrunnen har vært at vi har hatt veldig mye besøk. Den første uken var vår gode Gaute Zakariassen innom. Jeg tror det er få som kjenner New York og USA så godt, nesten uten å ha vært her, som ham. Alt fra navn på amerikanske sjokolader til sosiologisk kunnskap om bydelsutviklinger i New York, er en naturlig del av Gautes horisont. Uten at jeg skal skryte på meg encyclopediske kunnskaper om USA, tror jeg at min opplevelse av å være i USA, er ganske lik Gautes: USA oppleves ofte overraskende lite fremmed. Men ikke bare fordi det så likt Europa.

Første gang vi besøkte byen, for fire år siden, bodde vi på Upper West Side. Da jeg spaserte ut av hotellet første kvelden, for å kjøpe oss litt mat, fant jeg meg selv stående midt i et bylandskap jeg kjente svært godt fra før. Jeg så lokale diners, jeg så grønnsakshandlere på hvert gatehjørne, jeg så delis og kinesiske renserier, og jeg skjønte at jeg befant meg midt i Seinfeldland. Å komme hit føltes, mer enn å reise vekk, som å reise tilbake i tid.

Lunsj på Tom' s Restaurant, stamstedet til Seinfeld og George.

Hverken Gaute eller jeg har noe til felles med USA-entusiastene på Karmøy. Vi er sterke motstandere av amerikansk utenrikspolitkk, og synes det er mange betenkelige sider ved dette landet. Jeg synes det er dritskremmende hvor sovjetisk USA har opptrådt i sin kamp mot terrorisme (Mens vi har vært her nede, har den ene grusomme saken etter den andre blitt bragt til offentligheten). Jeg har heller ingen idéer om at det økonomiske og politiske systemet er bedre enn det norske. Det er ikke derfor jeg føler meg hjemme i USA.

Da jeg var yngre og skulle lage tegneserier, husker jeg at det slo meg at jeg ofte lot være å tegne hverdagsting etter hvordan de så ut rundt meg. Skulle jeg f. eks. tegne et fortau, tegnet jeg ikke fortau slik de så ut utenfor viduet mitt, dekket av svart asfalt. Jeg tegnet dem med lyse heller og grønt gress i mellom. Søppelspann ble aldri til firkantede svarte plastdunker, som de bergenske er, men ble selvsagt runde og av metall. I den verden hvor jeg brukte mye tid, i Andeby, var søppelspannene nemlig av metall.

I tegneserieverden er det internasjonale ikonet for penger: grønne dollarsedler. Brannhydranter er røde, byer styres av borgemestere, postbilene er store og kantete og man kan få sparken på sekundet om man irriterer sjefen. Det kan høres barnslig ut, men jeg fryder meg når jeg nå går rundt og finner igjen disse søppelspannene og brannhydrantene. Å reise til New York er i aller høyeste grad en nostalgisk reise.


Å vokse opp i et land hvor stort sett alle filmene som gikk på kino, og seriene som gikk på tv, var amerikanske, har såklart formet meg. Jeg tror ikke det er særlig forskjell på å vokse opp i en amerikansk småby og å vokse opp i Bergen. Vi smugspilte vel ”Larry” og drømte om å kunne bade i mynter begge steder. Den største forskjellen tror jeg lå i at i Norge hadde amerikansk kultur en aura av forbuden frukt. Vi opplevde alle denne kulturen, i små drypp gjennom barndommen, men den ble sjelden framhevet av skole eller foreldre. På barne-tv vistes tjekkiske tegnefilmer, og i formingstimene på skolen ble vi forsøkt avlært å tegne i tegneseriestil (”Når dere skal male fjell, ikke mal de der Donaldfjellene med snø på toppen”. Vår engelsklærer presterte til og med og si at de som leste tegneserier fikk dårligere fantasi enn de som holdt seg til bøker. Visstnok fordi man ikke utviklet evnen til å lage egne bilder).

Amerikansk populærkultur stod for noe fargerikt, sanselig og livsbejaende i min oppvekst. Noe farlig godt, som vi ble forsøkt holdt unna. Det var et voldsomt sug i min generasjon etter disneytegnefilmer, actionkomedier og superhelter. Vi slukte alt vi kom over av denne kulturen. Vi kranglet oss til Levi’ s 501-bukser, vi så på kabel-tv i timesvis når vi besøkte besteforeldre, vi stimlet sammen i kjellerstuer hjemme hos de første i klassen som fikk VHS-spiller, og vi forbannet oss over NRK som aldri gadd å vise kule amerikanske filmer.

Dette gikk ikke over med årene. Ungdomstiden ble brukt på MTV og sit coms, og sakte men sikkert begynte vi å få kulturen såpass under huden at vi kunne ha et mer bevisst forhold til den. Vi klarte å skille godt fra dårlig, og vi forstod de kulturelle motsetningene mellom øst og vest, og mellom by og land i USA. Fordi vi hadde så mange huller i referansene, ble det en sport å lære seg den hele og fulle historien om tingene vi likte, noe som jeg tror førte til at mange av oss kjenner bedre til deler av den amerikanske kulturen enn vi hadde gjort om vi hadde vokst opp her. Mens mange her borte ser litt på Simpsons av og til før de legger seg om kvelden, har jeg et nærmest religiøst forhold til serien. Det føles som om det har noe med min norkshet å gjøre.

Og til min store overraskelse, oppdager jeg at når jeg enstusiastisk forteller amerikanere at jeg har vært publikum på Colbert Report, trekker de litt på skuldrene, og vet ofte ikke ordentlig hvem Stephen Colbert er.

Men jeg fryder meg her jeg er, og jeg gleder meg til å komme tilbake igjen og igjen og igjen. Overalt hvor jeg går, er jeg omgitt av filmkulisser. De små serviettholderne på dinerne, ristene som slipper varm luft opp på gaten fra undergrunnen, og lager Marylin Monroe-fallskjermer av damenes skjørt, de bråkete svarte gangsterne som står med doo-rag og headset og rapper for seg selv, de klamme pizzabulene og de utallige matvognene. Brooklyn Bridge og Rockefellersenteret. Alle minner de meg om en tid i mitt liv hvor jeg hadde en sterk opplelse av å leve blant disse tingene. En trygg og god, men også spennende og fascinerende drømmetilværelse, som jeg nå pånytt hensettes til.

Som Terje, bergenser og ildsjelen bak visningen av Brann-kampene i New York sa da vi diskuterte disse tingen på lørdag: ”Det er som å komme hjem”.

Et velkjent skue

7 kommentarer:

mrtn sa...

Jeg vet nøyaktig hva du mener! Jeg husker stadig at jeg holdt på å dø på meg første gangen jeg så de der Donald-postkassene i bildet over i levende live. Eller da jeg oppdaget en drive-in-kino oppe i gaten. Eller da jeg faktisk så en klapperslange og det så ut som en ekte slange.

På en måte litt ekkelt at ikonografien vår er så USA-sentrisk, men samtidig litt fint at det finnes et globalt symbolsk nivå som man kan finne fram i. Jeg er revet mellom fordømmelse og fornøyelse.

Markus Gaupås Johansen sa...

Det er rart. Men jeg tror ikke våre foreldres generasjon føler dette like sterkt som oss. Deres ikonografi virker ikke like USA-sentrisk.

Forresten, en viktig ting til: gule drosjer. Det er rart å se.

Horowitz sa...

Det er treffende når du beskriver hvordan Donald-ikonografien stod for noe sanselig og attraktivt, nesten forbudt, som hadde en magisk tiltrekningskraft. Tegneseriemediets skjematiske, gjenkjennelige formspråk har påvirket sikkert alle norske lesere av Donald, og når Frode Øverli fra Loddefjord overtar liknende bakgrunnsdetaljer i Pondus, har den amerikanske tegneseriehverdagsikonografien etter 60 år skapt ortodokse skandinaviske arvtagere. Innlegget ditt beskriver godt hvor grunnleggende amerikanske kulturuttrykk har fått prege oss. Greit nok, sånn sprer kulturen seg, kunne en si. Vi er da bare mennesker, og som barn var det kjekt å få sterke impulser.
Men liker vi dette? Ja vi likte det i hvert fall. Men vi er jo ikke bare naive barndomsromantikere, men også barn av en kritisk generasjon. Så hvorfor burde vi eventuelt ikke like denne klamme omfavnelsen av amerikanske kulturuttrykk? Kultur gjelder vel som et slags gode, uansett hva slags form den har, og de fleste som har et forhold til Donald og Simpsons skjønner jo at disse tingene har sterke kvaliteter.

Så finnes det noen grunn til å være urolig? En lærd norsk litteraturanmelder spør: Åpner ikke dørene på kjøpesenteret seg litt vel lydløst? Jeg tror tiden er inne for å bestille noe annet enn hamburger, og gå i rette med vårt forhold til kulturarven fra etterkrigstidens USA.
Vi bør angripe stråmannen "det kulturelle USA" samt dets apostler, og gå i rette med hvilke koder vi har inderliggjort. Vi skal ikke være barndomsrevisjonister, men vi skal heller ikke være uvitende om hva vi ikke kjenner til, nettopp fordi Donalds sanselighet var en slik godtepose. Den nasjonalt orienterte norske nøysomhetskulturen, som var forankret i lokale tradisjoner og handlingsmåter, ble i etterkrigstiden erstattet av en ekspansiv vitse- og konsumkultur. Donald, Beach Boys og David Letterman skjøv i løpet av noen årtier vekk det som fantes fra før, og etterlot oss en nasjonal kulturarv som i dag først og fremst lever som en museumskultur. Snart er alt som heter veving glemt, utenom på Bygdøy Folkemuseum. Det vi fikk var en levende amerikakultur, som finnes overalt, hele døgnet.
Er det en bakstreversk kritikk å angripe vår samtid på denne måten? Selvsagt er det bakstreversk, både, fordi det er så enkelt og fordi det ikke stemmer at alt som er amerikansk er dumt. Det finnes haugevis av eksempler på at et konstruert fiendebilde av en "fordummende" "amerikansk" "kultur" er for enkelt, og dette mener jeg heller ikke. Fra USA har det kommet mye bra, og vi skal ikke miste proporsjonene ut av syne, for vi skjønner jo at Donald, Seinfeld og Spielberg har beriket våre liv og fylt et kulturelt tomrom langs norskekysten.
Men det er et langt steg til å omfavne alt som blir importert av kulturindustrien, med NRK i spissen. Nesten ingen barn har i dag et forhold til norsk sangtradisjon, mens ungdommen kan sitere poptekster på rams. Det er ingen som skal fortvile over at muntlige tradisjoner endrer seg, men jeg kjenner folk som forteller vitser som om de levde i Seinfeld. Vi blir til karakterer i Friends, både i talemåte og tankespråk. Jeg skammer meg når jeg kjenner etter hvor mye plass amerika opptar i meg. Vi har selv erfart hvordan medierte virkelighetsbilder preger oss, og får ikke tro annet enn at musikkvideoenes inventar gir liknende føringer for ungdommens verdensbilde.
Det er med andre ord på tide å heve den moralske og kulturelle pekefinger. Amerikanske medier har fått prege vårt indre liv i urimelig stor grad, i en grad som har gjort oss historieløse. Det er så langt fra Smørbukk til Donald at vi knapt kan forstå Smørbukk. Alarmen går, synger Jan Eggum, i et popspråk som har blitt omfavnet, nettopp fordi det forener lokale tale- og tenkemåter med popkulturens attraksjoner. Kanskje er norsk popmusikk så dårlig, fordi den overtar angloamerikanske tankefigurer og utelater det muntlige opphavet. Gangstarappen, som i sin norske variant er på sitt aller mest latterlige, er virkelig levende på den vestlige verdens gutterom.
Jeg tilstår (med gru) at jeg kan rappe store deler av tekstene på albumet Enter the Wu-Tang, og at dette dessverre er noe av det jeg kjenner best, noe av det som sitter hardest i ryggmargen.
Som motgift prøver jeg å pugge tekstene til Ivar Aasens sanger, både fordi denne tradisjonen byr på et annet register enn popmusikken, og fordi den amerikanske tradisjonen etter hvert byr meg så inderlig imot. Etter å ha vokst opp med Donald og MC Hammer, må jeg prøve å banke dritten ut av skallen igjen. Dette er forurensing, og jeg nøler ikke et sekund med å kalle deler av amerikansk populærkultur for idiotisk og verdiløs.
(Det faller meg inn at vi kunne utvidet perspektivet på medienes massive påvirkning til lørdagsunderholdningen på NRK, hvor det britiske 50-tallet aldri tar slutt og hvor pene gråhårete menn står i sentrum. Programkomiteen i NRK bærer et tungt ansvar på sine skuldre, siden de nesten ensidig har orientert etterkrigsgenerasjonene mot britisk småbydrama og amerikansk action. Det er bare å se på tallene: Hvor mange ikke-engelskspråklige TV-serier har vi tilgang på?)

Hva skjedde? Jeg er hverken kultursnobb eller nostalgiker, men det finnes pre-amerikanske kulturuttrykk som rommer flere eksistensielle og estetiske kvaliteter enn noen DVD-, CD- eller spillforretning. Dersom jeg noensinne skulle komme i posisjon til det (f.eks. som autonomt individ), ville jeg straks innføre et rigid rasjoneringssystem for inntak av amerikanske kulturuttrykk. Men min kritikk er selvsagt fåfengt, fordi kulturkonsumet i dag er totalt og uomgåelig. I Hollywood ville en markedsanalytiker kanskje brukt Ivar Aasens ord om sånne som meg:
Til lags aat alle kan ingen gjera,
Det er no gamalt og vil saa vera

Markus Gaupås Johansen sa...

Takk for et fint svar, Espen. Jeg er enig med deg i mye, og det er et tankekors at millitær, økonomisk og kulturell dominans alltid henger sammen.

Men som du sier: Det er kvaliteter ved svært mye av den amerikanske kulturen. Dette er kvaliteter som ikke finnes i smørbukk (som jo er et tidlig produkt av amerikansk påvirkning) eller norsk sangtradisjon. Så spørmålet vi alltid må stille oss når vi lurer på om vi skal ta vare på lokale tradisjoner, må være: Hva er tradisjonene godt for?

Å ta vare på noe, bare for å ta vare på noe, er et dårlig utgangspunkt. Kultur er noe som lever og alltid utvikles. Kulturen reflekterer de rådende maktforholdene på godt og vondt.

Jeg er ikke tilhenger av en Darwinistisk tilnærming til kulturen (den sterkestes rett), men noe av grunnen til at Ivar Aasen er lite pop blant vår generasjon, er at han er fra en annen tid. Han har mindre å tilby oss i dag enn Sopranos har.

En kultur kan aldri bli "historieløs". Den vil alltid ha sin historie. Det vil forekomme raske endringer, og nye impulser fra utlandet. En viktig del av den norske historien er nettopp USAs kulturelle dominans. Før krigen var det den tyske kulturen som dominerte (alle vitenskapelige avhandliger måtte f. eks. utgis på tysk).

Rosemaling og bunader er importerte tradisjoner, de også, og de var symptomer på sentral-europeisk dominans.

Men mye av den dominerende kulturen fungerer som glidemiddel for USAs imperium, og det er et problem. Men skal man angripe dette, må man angripe den delen av kulturen som virker slik, og forklare hvorfor den gjør det.

Mye anti-amerikansme har vi fått nettopp fra USA. Se f. eks på "the Wire". Det er noe av det mest subversive som er laget for fjernsyn. Den jobber ikke akkurat for å opprettholde et glansbilde av USA.

Markus Gaupås Johansen sa...

Forresten, god observasjon den med Pondus. Jeg har også syntes at Øverlie har lidd litt for mye av "skulle ønske jeg kunne lage ordentlige tegneserier"-syndromet. Tegnestilen er et slags tverrsnitt av alle gode amerikanske.

tornsuits sa...

For et fantastisk bra innlegg! Kan absolutt identifisere meg med hva du reflekterer her. Takk for at du deler :)

Anonym sa...

I mindre geografisk/kulturell målestokk var det slik for meg å komme til Oslo som barn. Tenk, alle snakka slik som på tv, og det var store lauvtre langs ei elv midt i byen akkurat som på barnetv og blokker og gater med bilar parkert langs fortauet!

Me snakka jo oslodialekt då me leika, og eg høyrer at det framleis er leikespråket blant ungane no.