tirsdag 5. august 2008

HJEMME I EN FREMMED BY

Det har vært lite blogging i det siste. Hovedgrunnen har vært at vi har hatt veldig mye besøk. Den første uken var vår gode Gaute Zakariassen innom. Jeg tror det er få som kjenner New York og USA så godt, nesten uten å ha vært her, som ham. Alt fra navn på amerikanske sjokolader til sosiologisk kunnskap om bydelsutviklinger i New York, er en naturlig del av Gautes horisont. Uten at jeg skal skryte på meg encyclopediske kunnskaper om USA, tror jeg at min opplevelse av å være i USA, er ganske lik Gautes: USA oppleves ofte overraskende lite fremmed. Men ikke bare fordi det så likt Europa.

Første gang vi besøkte byen, for fire år siden, bodde vi på Upper West Side. Da jeg spaserte ut av hotellet første kvelden, for å kjøpe oss litt mat, fant jeg meg selv stående midt i et bylandskap jeg kjente svært godt fra før. Jeg så lokale diners, jeg så grønnsakshandlere på hvert gatehjørne, jeg så delis og kinesiske renserier, og jeg skjønte at jeg befant meg midt i Seinfeldland. Å komme hit føltes, mer enn å reise vekk, som å reise tilbake i tid.

Lunsj på Tom' s Restaurant, stamstedet til Seinfeld og George.

Hverken Gaute eller jeg har noe til felles med USA-entusiastene på Karmøy. Vi er sterke motstandere av amerikansk utenrikspolitkk, og synes det er mange betenkelige sider ved dette landet. Jeg synes det er dritskremmende hvor sovjetisk USA har opptrådt i sin kamp mot terrorisme (Mens vi har vært her nede, har den ene grusomme saken etter den andre blitt bragt til offentligheten). Jeg har heller ingen idéer om at det økonomiske og politiske systemet er bedre enn det norske. Det er ikke derfor jeg føler meg hjemme i USA.

Da jeg var yngre og skulle lage tegneserier, husker jeg at det slo meg at jeg ofte lot være å tegne hverdagsting etter hvordan de så ut rundt meg. Skulle jeg f. eks. tegne et fortau, tegnet jeg ikke fortau slik de så ut utenfor viduet mitt, dekket av svart asfalt. Jeg tegnet dem med lyse heller og grønt gress i mellom. Søppelspann ble aldri til firkantede svarte plastdunker, som de bergenske er, men ble selvsagt runde og av metall. I den verden hvor jeg brukte mye tid, i Andeby, var søppelspannene nemlig av metall.

I tegneserieverden er det internasjonale ikonet for penger: grønne dollarsedler. Brannhydranter er røde, byer styres av borgemestere, postbilene er store og kantete og man kan få sparken på sekundet om man irriterer sjefen. Det kan høres barnslig ut, men jeg fryder meg når jeg nå går rundt og finner igjen disse søppelspannene og brannhydrantene. Å reise til New York er i aller høyeste grad en nostalgisk reise.


Å vokse opp i et land hvor stort sett alle filmene som gikk på kino, og seriene som gikk på tv, var amerikanske, har såklart formet meg. Jeg tror ikke det er særlig forskjell på å vokse opp i en amerikansk småby og å vokse opp i Bergen. Vi smugspilte vel ”Larry” og drømte om å kunne bade i mynter begge steder. Den største forskjellen tror jeg lå i at i Norge hadde amerikansk kultur en aura av forbuden frukt. Vi opplevde alle denne kulturen, i små drypp gjennom barndommen, men den ble sjelden framhevet av skole eller foreldre. På barne-tv vistes tjekkiske tegnefilmer, og i formingstimene på skolen ble vi forsøkt avlært å tegne i tegneseriestil (”Når dere skal male fjell, ikke mal de der Donaldfjellene med snø på toppen”. Vår engelsklærer presterte til og med og si at de som leste tegneserier fikk dårligere fantasi enn de som holdt seg til bøker. Visstnok fordi man ikke utviklet evnen til å lage egne bilder).

Amerikansk populærkultur stod for noe fargerikt, sanselig og livsbejaende i min oppvekst. Noe farlig godt, som vi ble forsøkt holdt unna. Det var et voldsomt sug i min generasjon etter disneytegnefilmer, actionkomedier og superhelter. Vi slukte alt vi kom over av denne kulturen. Vi kranglet oss til Levi’ s 501-bukser, vi så på kabel-tv i timesvis når vi besøkte besteforeldre, vi stimlet sammen i kjellerstuer hjemme hos de første i klassen som fikk VHS-spiller, og vi forbannet oss over NRK som aldri gadd å vise kule amerikanske filmer.

Dette gikk ikke over med årene. Ungdomstiden ble brukt på MTV og sit coms, og sakte men sikkert begynte vi å få kulturen såpass under huden at vi kunne ha et mer bevisst forhold til den. Vi klarte å skille godt fra dårlig, og vi forstod de kulturelle motsetningene mellom øst og vest, og mellom by og land i USA. Fordi vi hadde så mange huller i referansene, ble det en sport å lære seg den hele og fulle historien om tingene vi likte, noe som jeg tror førte til at mange av oss kjenner bedre til deler av den amerikanske kulturen enn vi hadde gjort om vi hadde vokst opp her. Mens mange her borte ser litt på Simpsons av og til før de legger seg om kvelden, har jeg et nærmest religiøst forhold til serien. Det føles som om det har noe med min norkshet å gjøre.

Og til min store overraskelse, oppdager jeg at når jeg enstusiastisk forteller amerikanere at jeg har vært publikum på Colbert Report, trekker de litt på skuldrene, og vet ofte ikke ordentlig hvem Stephen Colbert er.

Men jeg fryder meg her jeg er, og jeg gleder meg til å komme tilbake igjen og igjen og igjen. Overalt hvor jeg går, er jeg omgitt av filmkulisser. De små serviettholderne på dinerne, ristene som slipper varm luft opp på gaten fra undergrunnen, og lager Marylin Monroe-fallskjermer av damenes skjørt, de bråkete svarte gangsterne som står med doo-rag og headset og rapper for seg selv, de klamme pizzabulene og de utallige matvognene. Brooklyn Bridge og Rockefellersenteret. Alle minner de meg om en tid i mitt liv hvor jeg hadde en sterk opplelse av å leve blant disse tingene. En trygg og god, men også spennende og fascinerende drømmetilværelse, som jeg nå pånytt hensettes til.

Som Terje, bergenser og ildsjelen bak visningen av Brann-kampene i New York sa da vi diskuterte disse tingen på lørdag: ”Det er som å komme hjem”.

Et velkjent skue

søndag 27. juli 2008

PÅ FOTBALLKAMP I USA

Marxisten Drillo og religiøse Bratseth på vei til USA for å spille fotball

Hadde fotballen blitt oppfunnet i USA, hadde alle spilt som oss, sa Drillo da han var landslagssjef for Norge.

Drillos poeng var at i USA har man en mer statistisk tilnærming til sport, preget av tallbaserte analyser. Her borte teller, måler og registrerer man alt av småpasninger og bevegelser. Dette gjelder i alle ”de fire store” - ishockey, basketball, baseball og amerikansk fotball. I europeiske sporter, og spesielt i fotball, har man tradisjonelt vært svært skeptiske til en slik tilnærming, og vært redde for at tall og satistikk skal ødelegge kreativiteten og spontaniteten. ”Robotfotball” har blitt brukt som et skremmescenario.

Denne kulturforskjellen er ikke så ulik den man finner innenfor akademia. I psykologifaget står amerikanerne for det meste av utbredelsen av behavoristisk psykologi, en type ”hard data”-vitenskap som står i sterk kontrast til den tyske og franske psykoanalytiske vitenskapsformen. I sosiologifaget blir de de tyske historiske forklaringsmodellene utfordret av nærmest matematiske samfunnsmodeller fra Harvard, og innenfor økonomifaget har de amerikanske matematiske modellene fullstendig utkonkurrert de tyske metodene. Man kan fortsette en god stund å ramse opp fagfelt, men tendensen er ganske klar: Det er særlig de franske og tyske skolene som går dårlig sammen med de amerikanske.

De første ukene i New York fulgte jeg NBA-finalene på tv. Analysene under og etter kampene var mange, og svært gode. De brukte mye video og piler for å indikere hvor spillerne burde ha løpt og hva de gjorde riktig o. l, og mye tallmateriale for å bestemme hvor godt hver enkelt hadde spilt. Konklusjonene var ofte, som man sier i vitenskapen, ”kontraintuitive”. De gav et annet bilde av kampen enn førsteinntrykket. Det var slike typer analyser Drillo bragte med seg inn i fotballen, og som han benytttet som gunnlag for å revolusjonere taktikken. Drillo lente seg på sine tall og statistikker, og hevdet å ha belegg for at hans fotballfilosofi var mer effektiv enn andres.

Kritikken i europeisk fotball mot Drillo var hard, og i noen sammenhenger berettiget. Det ble innvendt at tall og statistikk ikke kan forklare alt som skjer på en fotballbane. Noe som er fullstendig riktig. Hvordan kan man f. eks. måle innsats? Innsats er jo en av de viktigste faktorene for å vinne en fotballkamp. Drillo var ikke blind for disse metodiske svakhetene ved noen av hans analysemodeller, men det spredte seg etterhvert en slags konsensus i fotball-Norge om at Drillos tilnærming ikke var heldig om man skulle vinne fotballkamper.

Romantikeren Åge Hareide ble ansatt, etter noe som liknet et folkekrav, da Drillos disippel Nils Johan Semb ikke klarte å føre Norge til VM i 2002. Fotball-Norge, i likhet med det meste av fotballverden, er nemlig preget av konservative romantikere. Sport skal først og fremst handle om følelser og lidenskap, ikke om tabeller og videoanalyse. Derfor kan man ikke lenger se kontraintuitive fotballanalyser på norsk tv. Som regel sitter det tidligere fotballspillere i studio og sier ting som at: ”De tapte fordi de ikke ville vinne nok” og ”Gode lag har flaks” osv. Dette er analyser som, riktige eller ikke, aldri fører til at man ser spillet på en ny måte. Man får, i beste fall, bekreftet sitt eget førsteinntrykk.

Jeg har derfor lenge vært spent på om møtet mellom den amerikanske sportskulturen og den europeiske varianten av fotball kunne skape en type fotballtilnærming som hadde med seg det beste av begge verdener. For fotball er endelig i ferd med å slå til i USA nå. Endelig.

Hvorfor fotball ikke har vært en særlig stor sport i USA, er et lite mysterium. Noen har hevdet at det hadde med den kalde krigen å gjøre, at gymlærere over hele USA lot fotball stå for alt som luktet av pysete, homsete kommunisme. Slik forklarte i hvert fall den amerikanske fotballskribenten Franklin Foer det i en kronikk som stod på trykk i Dagbladet for noen år siden. Jeg vet ikke. Europeere har lurt på det, og amerikanere har lurt på det. For amerikanerne vet at i resten av verden, der er det fotball som gjelder.

Flere forsøk har vært gjort på å lage en profesjonell amerikansk liga. I 1968 startet man ”North American Soccer League”, og hentet europeiske og sør-amerikanske storspillere på hell, som Franz Beckenbauer og Pelé, over dammen for å tekkes det amerikanske publikum. Masse penger ble spyttet inn i ligaen, og interessen for sporten vokste raskt. New York Cosmos hadde lenge rundt 40 000 tilskuere i snitt mens Pelé spilte der. Dessverre vokste ikke interessen raskt nok for utålmodige investorer som etter hvert trakk seg ut, og i 1984 gikk ligaen i praksis konkurs.

Pelé avsluttet sin karriere i New York, og ble en kjendis folk fremdeles husker i USA.

Alle de store stjernene hadde vært importerte utlendinger, og man hadde ingen breddeidrett å falle tilbake på. Den amerikanske satsingen begynte på topp, noe som førte til en rask, men kort periode med vekst. Det var en boble som sprakk. Men som med de fleste økonomiske bobler, skapte også denne grobunn for en annen, mer langvarig og sikker, oppgang. Man hadde tross alt sådd et frø av interesse, og fotball fortsatte å bli spilt rundt om i USA.

I følge FIFA, finnes det nå 24, 5 millioner fotballspillere i USA, noe som gjør fotball til landets største fritidssport. Denne posisjonen har sporten hatt i USA de siste 25 årene. Av disse 24, 5 millionene, er det bare ca 4 millioner registrerte spillere. Det er likevel åtte ganger så mange som Norges 500 000 registrerte og uregistrerte spillere.

Under fotball-EM var de new yorkske barene fulle av hipstere som ville gjøre ”som i Europa”, noe som forteller om en slags fotballfeber i landet, men som også illustrerer fotballens fortsatte problem i konkurranse med ”de fire store”. Europeisk fotball oppfattes, i likhet med mye annet av europeisk kultur, som soft og pysete. At hipsterne trykker sporten til sitt bryst, gjør ikke tingene særlig bedre. Fotball er da også spesielt stort blant jenter i dette landet, og i damefotball har USA vært best i verden i mange år. I 1999 var det 90 185 mennesker på Rose Bowl og så USAs damelandslag spille mot Kina! Fotball er stort, men dens status i USA kan minne om den statusen håndball har hjemme i Norge.

I 1996 startet man opp en ny profesjonell liga i USA, som en del av en avtale med FIFA. USA fikk arrangere VM i 1994, mot at de fikk stablet på beina en ordentlig liga. Satsingen var mye mer beskjeden denne gang, og sakte men sikkert har ligaen etterhvert fått rimelig solide bein å stå på. Tilskuersnittet er på rundt 15 000 per kamp, noe som er temmelig respektabelt. Den stadig voskende andelen av latin-amerikanske innvandrere til landet gjør også at fotballens fremtid ser ut til å ha et forholdvis solig fundament. Spenningen var derfor stor da man i fjor hentet David Beckham til L. A. Galaxy. Fotballens største stjerne skulle være med og løfte fotballinteressen til europeiske høyder. Nå er tiden kommet, mener mange amerikanske fotballelskere, som Galaxys klubbpresident Alexi Lalas.

Foreløpig er det usikkert hvor stor innvirkning Beckham har hatt på interessen for fotball. Han har klart å skape en hype, det er sikkert, men det meste av hypen ser ut til å dreie seg om ham selv som person, og sin egen famile. David og Victoria har endelig blitt superstjerner i verdens største økonomi. Deres vennskap med Tom Cruise har absolutt vært en av de viktigste faktorene i det spillet.

Hva gjør egentlig Beckham for fotballen i USA? Og kan han spille libero?

Mens fotballreferater som regel er små notiser i de amerikanske avisene, er referatene og kommentarene fra Galaxys kamper, viet stor plass. Sist lørdag, da Beckham gjestet New York for å spille mot New York Red Bulls, hadde alle avisene flere sider om evenementet, både i forkant og etterkant av kampen. Det meste handlet om Beckham som person, og om fotballens fremtid i USA. Er dette tidspunktet for det store gjennombruddet?

Slaver som vi er av main stream-media, dro jeg og Trine Lise til New Jersey for å se vår første fotballkamp på amerikansk jord. Hvordan spilles fotball her borte? Hvor stor stjerne er egentlig Beckham? Jeg var faktisk ganske nysjerrig.

Det første som slo meg, var at det hele var veldig godt tilrettelagt. Det gikk masse busser dikekte til stadionanlegget fra Manhattan. Red Bulls spiller på Giants Stadium, som tilhører NFL-lagene NY Giants og New York Jets, og som ligger i nabostaten, bare en 20 minutters busstur unna storbyen. Og hvilket anlegg! En lukket og intim gryte med plass til 80 000 tilskuere. På lørdag var det 60 000, men likvel, det var en sublim opplevelse å komme ut på toppen av stadiumet og se utover det folkehavet.

Høyt, høyt over banen kunne Trine Lise sitte og drikke øl.

Men supporterkulturen er veldig annerledes i USA. Med unntak av en hard kjerne, for det meste latin-amerianske, Red Bull-entusiaster i den ene svingen, var det stort sett hele familier og vennegjenger som satt og koste meg masse mat og en øl eller to. Lite synging eller utskjelling av dommeren, lite banning eller engasjement utenom målene eller de store sjansene. De lente seg tilbake og ventet på å bli underholdt.

Jeg tror kanskje dette kan være en av grunnene til at fotball aldri vil bli den aller største sporten her borte. For å få noe ut av fotball, må man engasjere seg, man må leve seg inn i spillet og bli rasende og jublende glad. Det er ikke som i basketball hvor det er scoring flere ganger i minuttet. Nei, fotball krever tålmodighet og mye konsentrasjon. Det krever øye for detaljer og en aktiv betrakter. Man kan sikkert si mye av det samme om de amerikanske idrettene også, men jeg tror dette gjelder i særlig stor grad for fotball.

Liknende rapporter finnes fra musikkverden, hvor europeiske band melder at de har problemer med å holde konserter i USA fordi publikum krever så mye underholdning. Mens en konsert i Europa mer er et samspill mellom artist og publikum, er en konsert i USA en forestilling foran et publikum. Som Liam Gallagher sa: ”I USA vil de ikke høre på musikken min, men se meg danse. Og det gidder jeg ikke.”

Kampen var i alle fall fryktelig dårlig, og jeg ble svært skuffet. Begge lag spilte en håpløst gammeldags fotball. Spillerne var rikignok gode på mange områder: De var fysisk sterke, godt trente, hadde god balanse og god grunnteknikk. Men de spilte på en måte som europeiske lag gjorde på 70-tallet. Det gammeldagse markeringsforsvaret ble gjennomført til det komiske, noe som skapte ekstremt store åpninger i begges lags forsvar. L. A. Galaxy, som trenes av nederlandske Ruud Gullit, spilte som Nederland gjorde for 20 år siden, med uendelig mange støttepasninger, og tok nesten aldri i bruk de store rommene som ble skapt. Red Bull spilte litt mer engelsk i angrep, hvor spissene foretok et par lure løp og de slo ganske ofte direkte bakrom. Red Bulls trener, Juan Carlos Osorio, har da også en trenerfortid fra engelsk Premier League.

Men, Beckham! Han spilte libero! Det har vel ikke vært en libero på høyt nivå siden Beckenbauers glansdager. Beckham ruslet litt fremme i angrep. Så nede i forsvar, litt på høyre side, litt på venstre. Underlig.

Fusjonen mellom de to sportskulturene hadde, merkelig nok, skapt en gammeldags type fotball. En fotball som med spillere av dette kaliberet produserte masse situasjoner foran målene, og som sikkert passet det amerikanske publikummet ganske godt. Men det er en type fotball som man aldri vil komme til å vinne VM med.

Jeg var tilsvarende skuffet etter å sett amerikansk TVs deking av fotball-EM. Jeg hadde håpet på hard core analyse, men fikk i stedet presentert selvfølgeligheter fra innleide briter. I stedet for å skape noe nytt, importerte man noe velprøvd og gammelt.

Det tar tid å utvikle fullverdige sportskulturer. Akkurat som en klassereisende alltid vil avsløre sin bakgrunn gjennom måten å formulere seg på, enten ved å velge de gale uttrykkene, eller ved å prøve for hardt med de rette uttrykkene, vil også en nyfrelst fotballsupporter avsløre seg. For å være et fullverdig medlem av fotballfamilien må du ha vokst opp med kulturen rundt deg på alle bauer og kanter. Du må ha det under huden. Derfor rynker jeg alltid litt på nesen når jeg leser amerikanske forståsegpåere, som Danel Foer eller sportskommentatorer i amerikanske aviser, som skriver om fotball. De har ofte peiling på mye, men de har ikke tilstrekkelig peiling på fotball.

De lider av det Bourdieu kalte ”allodoksi”, en slags kronisk kulturell mangelsykdom, som man aldri riktig blir kvitt. Når skal man juble, når skal man reise seg i håp om en stor sjanse, hvilke ord bruker man for å beskrive en pasning, dette er kunnskap som overføres så subtilt at man ikke kan tilegne seg den annet enn ved å vokse opp i kulturen som produserer den. Som når Daily News skriver like mye om spilleres antall målgivende pasninger som antall mål. Det er ikke direkte galt, det kan hende dette er en god innfallsvinkel for å forstå spillet, men det er ikke kultur for å skrive på den måten i fotballverden. Her teller man stort sett bare mål. Det er i hockey og basket man har for vane å telle målgivende. Det er kanskje ikke så rart at amerikanerne er nølende til å forsøke å lage noe nytt ennå, så lenge det finne snobbete fotballpurister som meg selv og mange andre i denne verden.

Når USAs fotballfamilie klarer å riste av seg sin allodoksi, og ikke lenger føler seg underlegne den europeiske eller sør-amerikanske fotballfamilien, er mitt håp at det beste fra den amerikanske sportsverden kan bli viktige prinsipper innenfor fotballen også. La meg avslutte med noen eksempler på hva jeg håper kan overføres:

Alle ”de fire store” har i mange, mange år avholdt såkalte ”drafts”. Drafts foregår mellom hver sesong, og er basert på avtaler mellom spillernes fagforening og klubbene. Alle spillere som er nye i ligaen blir presentert for ligaens lag. Det laget som endte sist får lov å velge seg en ny spiller først, det laget som endte nest sist får velge neste osv.

Dette enkle systemet er utviklet for å hindre at hele ligaen kollapser økonomisk i jakten på de beste spillerne, og at ikke alle beste spillerne fordeles på et par superlag, slik vi ser fotballen utvikle seg i f. eks. England, Skottland, Spania, Nederland og Italia. I disse landene er vi vitne til ”fotballkapitalismens siste krampetrekninger”, som Nils Arne Eggen sa.

Etter drafring er en spiller er bare bundet av klubben som velger ham i et visst antall sesonger. Etterpå kan han gå hvor som helst. Ytterlige restriksjoner er derfor innført i NHL og MLS (fotball-ligaen) og man opererer faktisk med lønnstak for å sikre konkurransen. I MLS kan man få dispensasjon for å betale en stjerne høyere lønn enn de andre (som var grunnen til at man klarte å få lokket David Beckham over), men dette tiltaket fungerer ellers ganske knirkefritt, etter hva jeg forstår. Det har skapt ligaer med mange gode lag, som de beste spillerne sprer seg på.

Å oppleve fotball i dette landet, en sport som er så kjent for meg, gjør at jeg, som jeg gjør mange ganger om dagen, forstår hvor mangfoldig dette landet er. Hvor likt det kan være, og hvor forskjellig det ofte er fra Europa. Og jeg tenker at de beste våpnene mot det mange i Norge, med en ryggmargsrefleks, kunne kalt amerikanisering, gjerne er utviklet her i USA. Hadde fotballen blitt oppfunnet i USA, hadde alle spilt som Drillos, og den hadde kanskje ikke vært så infisert av penger som den er nå.

torsdag 17. juli 2008

Å MØTE KUNSTVERKENE

Tre av sommerens midlertidige utstillinger i New York får meg til å tenke på fundamentale deler av kunstopplevelsen.

Som kunsthistoriestudent får man stadig høre av foreleserne, hvor viktig det er å se de originale kunstverkene i levende live. Hvis kjennskapen til verdens største kunstverk kun stammer fra gjengivelser i bøker eller fra lysbilder, går man glipp av noe, har mantraet vært. Jeg må innrømme at jeg ikke har tatt dette rådet nok på alvor.

Olafu Eliassons "New York City Waterfalls"

Et verk som har skapt aldri så lite furore i New York i sommer, er Olafur Eliassons ”New York City Waterfalls”. Idéen er ganske enkel: bygg fire fosser som omkranser East River. Det er også alt det er. Fire stillaser som spyr ut store mengder vann. Ingen naturromatisme er å spore. Ingen politikk. Bare vann og stillas.

Fotografier av verket, yter det slett ikke rettferdighet. For poenget med et slikt verk, er at det forandrer seg alt etter hvordan du møter det. Enten man står på kloss hold ved en av fossene og hører vannsuset, eller ser alle fire ovenfra mens man spaserer over Brooklyn Bridge, eller angriper fossene en etter en, som passasjer i den nye IKEA-fergen som bringer folk gratis fra Manhattan til Brooklyn. Man kan velge å se dem i dagslys, eller i kunstig belysning om kvelden. Noen ganger tar vinden tak i fossene og leder vannspruten en vei, andre ganger kan man skimte regnbuefarger i vannet.

Blant de viktigste kunstbegrepene i etterkrigstiden, finner man ”site specific art”. Dette kan benyttes om kunstverk som er laget for ett bestemt sted, og som formodentlig vil miste det meste av sin virkning om det flyttes, eller oppleves gjennom et fotografi eller film. Eller riktigere: Verket vil få en helt annerledes virkning om det ikke oppleves der kunstneren har plassert det. ”New York City Waterfalls” må kunne sies å være site specific.

”Site specific art” er inspirert av fenomelogi, på den måten at opplevelsen uløselig knyttes til tilstedeværelsen. Alle tenkelige beskrivelser, eller andre former for gjengivelser, vil aldri kunne gjengi opplevelsen av det å møte et kunstverk på nært hold. For utøvere av site specific art, er det også denne delen av opplevelsen av kunstverket, den delen som ikke lar seg gjengi, som er den viktigste ved kunstopplevelsen.

Men skal jeg være ærlig, har ikke Eliassons fosser skapt de støste bevegelsene hos meg denne sommeren. Jeg ser dem hver dag, i det jeg ankommer Manhattan med Staten Island-fergen, og de slår meg ikke i bakken, slik synet av en opplyst frihetsgudinne faktisk kan gjøre (det er en statue som er absolutt har vokst i min aktelse etter at jeg så den på nært hold) eller skyskraperne i finansdistriktet gjør nesten hver dag. Fossene er fine, og jeg vil nok savne dem litt når de forsvinner i oktober. Jeg har ingenting i mot dem, men jeg har ikke de sterke følelsene for dem, heller. Jeg er såpass kjedelig at jeg faktisk liker dem best når de er opplyst. Men det er nå det.

En annen hot utstilling, er med pop-artkunstneren Jeff Koons, kanskje verdens største kunststjerne de siste årene. Utstillingen befinner seg på taket av the Met, og heter ganske enkelt ”Jeff Koons On the Roof”. Jeg har egentlig ikke oppfattet Koons kunst som særlig site specific, men mer som en idékunst, i samme gate som Warhols og Duchamps kunst. Dette er vel den type kunst som best lar seg reprodusere, nettopp fordi kunsten ofte er maskinproduserte reproduksjoner. Duchamps originale pissoar ble faktisk aldri stilt ut. Det ble tatt av utstillingen før åpningen, og har gått tapt. Men verket lever likevel videre gjennom Stieglizt fotografi fra før selve utstillingen, og fra senere reproduksjoner, gjort av Duchamp selv. Her er det altså selve idéen, selve handlingen (å stille ut et pissoar) som er kunstverkets fremste apell.

Kan hende jeg har sovet i timen, men det er slik jeg har oppfattet Koons kunst også, som hovedsakelig idébasert kunst. Det er også i samme åndedrag som Warhol og Duchamp han oftest presenteres i main stream-kunstomtaler. Denne type kunst har ikke tiltalt meg særlig, av mange grunner som det ikke er vits i å komme inn på nå, men møtet med Koons gassballonger avslørte for meg en side ved Koons kunst jeg ikke har vært tilstrekkelig klar over før.

Jeff Koons On the Roof

Verkene er, i likhet med Eliassons fosser, enkle som idéer. De ser rett og slett ut som gigantiske heliumsballonger, knyttet og vridd til forskjellige figurer: et hjerte, og en hund. Men verkene innehar noen spesielle taktile kvaliteter som får en nærmest til å bli stående som fjetret, der man møter dem, i solskinnet på taket å av the Met. De fremstår med en heliumsballongs letthet, men er likevel tydelig laget av et tungt metall. De folder seg i kantene, like naturlig som en ballong, men man forstår at dette er tilsiktet fra kunstnerens side, en tilsiktet naturlighet Denne spenningen mellom tung og lett, og naturlig og konstruert, er ikke lett å gjengi i skriftlig form, og kan høres banal ut, men er virkelig flott å oppleve i live. Ballongene er gigantiske og urørlige, og skinner som det blankeste metall i sommersolen, samtidig som de ser ut som om er like ved å lette fra taket de står på.

Disse kvalitetene ved Koons verk går ofte tapt i omtalene av dem, og avslører noe av problemene kunsthistoriefaget sliter med om dagen: Færre og færre av studentene bruker særlig mye tid i kunstgallerier. Mens man før måtte dra rundt i verden for å studere den store kunsten, kan man nå finne det meste på nettet og i kunstbøker. Dette har ført til at det har blitt lettere å sammenlikne kunst og sammenføye informasjon, men noe sentralt går altså tapt. Kanskje noe av det viktigste

Jeff Koons On the Roof

Den tredje utstillingen jeg vil si litt om, er den store retrospekitve utstillingen av William Turners verk, også den på the Met. Turners verk var jeg klar over hadde noen særlige taktile kvaliteter. Dette har blitt understreket til det kjedsommelige på forelesninger opp gjennom årene: Hvordan man kan finne store chunks av maling på lerretet, hvordan man kan se penselstrøkene, knivskrapingen, og ikke minst neglemerkene han satte i oljemalingen. Ja da, jeg visste om det, men forstod det ikke. Man kan rett og slett ikke forstå det før man står rett ved disse monumentale bildene, og kan granske dem på nært hold.

Turner malte i en tid hvor landskapsmalerier var lite ansett. Landskapsmaleriene fra 1700- og tidlig 1800-tallet var vanligvis små, behagelige og harmoniske, preget av duvende åser og menneskelige avtrykk i landskapet, som broer, små hus osv. Den rene, ville natur ble oppfattet som vulgær, og ”det sublime” var ikke en estetisk verdi i det hele tatt. Dette endrer seg i romantikken hvor det rene, ville og ubesudlede, det dramatiske og sublime, blir de viktigste estetiske verdiene.

Men Turner var langt forut for sin tid med sine grandiose naturmalerier. Selv om ingen av dem er rene naturmalerier, slik vi finner hos f. eks. I. C. Dahl. På Turners tid, var det en type maleri som var knyttet til disse store formatene, og det var historiemaleriet. Historiemaleriet skildret en fortelling, gjerne fra bibelen eller det gamle Rom, og var forbeholdt menneskelige bedrfiter.

I Turners historiemalerier, forsvinner derimotnesten menneskene. De er som regel malt enkelt og pent på den tidens maner, men ofte bortgjemt som nede i et hjørne, mens de nærmest forsvinner i den voldsomme og kraftfulle naturen. Disse naturskildringene er ofte mye grovere enn menneskeskildringene, noe som er gjort for å skape liv og dynamikk og kraft, mer enn billedlikhet. Turner ville ta tilskueren med inn i opplevelsen av stormen, heller enn å skildre den dokumentarisk.

Snow Storm: Hannibal and his Army Crossing the Alps, utstilt i 1812

Når man ser verkene på nært hold, er det ingen tvil om hva som var Turners besettelse: det var naturkreftene. Det er disse som er viet klart mest tid i skapelsesprosessen. Man kan da se på hans historiemalerier (for de forteller alle en menneskelig historie) som en slags unnskyldning for å male natur i stort format, og at om han hadde levd i en annen tid, ville han gitt en god beng i å male de små historiske scenene nede i hjørnet. Men man kan også velge å se på maleriene som bilder på menneskets underlegenhet i forhold til naturen. Hvor små, ubetydelige og maktesløse vi blir i det en kraftig storm bryter løs.

Alt dette strømmer på i løpet av noen sekunder, stilt foran Tureners største verker. Bare det store formatet i seg selv, er nok til å ta pusten fra en. Det er særlig to ting som man blir slått av ved nærkontakt med Turners kunst. Det ene er hvordan Turner er så til de grader til stede i verket. Man kan se spor etter hans fingre, penselstrøk, hans ville omgang med oljemalingen – produksjonen av verket er rett og slett en viktig del av verket. Dette fikk han da også mye kritikk for i sin samtid, hvor de opplevde kunsten hans som uferdige skisser.

Det andre man oppnår ved å oppleve denne kunsten på nært hold, henger noe sammen med den første tingen, og det er de taktile kvalitetene. Lerretet er ikke flatt, men bølgete og levende. Begynner man å gå inn i disse sidene ved verkene, er det som om motivet forsvinner, og maleriene fremstår mer som en type skulpturer.

Noen av disse spørsmålene diskuterte vi løst og fast i en uke, mens vår gode venn Gaute Zakarissen var på besøk (mer om det besøket i neste bloggpost). En dag Gaute og jeg spankulerte nederst på Broadway, pekte han mot Battery Park, og fortalte at der borte fantes det et kunstverk som hadde stått ved World Trade Center. Vi tok turen bort og kunne se en metallkule, oppskraft og ødelagt, men likevel gjenkjennelig som en kule. Den stod i sin tid mellom de to skyskraperne, og er ikke forsøkt restaurert i ettertid, men utstilt slik man fant den. Vi koblet den straks til det vi tidligere hadde pratet om. ”Historien har skrevet seg inn i verket”, som Gaute sa.

Som i Turners verk, er de taktile kvalitetene også her en viktig del av verkets historiske kart. Man opplever størknet tid i møtet med gjenstanden. Og det er når jeg opplever tidens tegn, på en slik slående måte, at jeg blir satt tilbake til en tilstand hvor verden rundt meg oppleves som ny og spennende, i seg selv, og hvor jeg nesten ikke husker på det jeg vet eller har lært om verden, men forsvinner inn i en barnslig gransking av overflater og former. Det er denne formen for kunstopplevelse man ikke kan gjengi i kunstbøker.

EPILOG
Jeg sitter ute på fergen inn til Mahattan. To små spansktalende jenter står ved rekkverket og styrer på med et eller annet. Plutselig roper de begge entusiastisk: ”Agua, agua!” mens de peker utover fjorden. Jeg lurer på om de er litt treige, for vi har vært ute på vannet i nesten tjue minutter. Men så forstår jeg hva de peker på. Det er en foss. En flere meter høy, svær foss, i East River! Den er egentlig ganske kul. Det er jo en foss!

torsdag 26. juni 2008

MANHATTAN OG DAOISME


Jeg liker å høre på radio når jeg lager mat. Som vanlig hørte jeg på WNYCs Brian Lehrer Show i går, mens jeg forberedte middagen. Med et halvt øre, fikk jeg med meg at forfatter Maggie Jackson var gjest, og advarte mot det stadig økende antall distraksjoner i samfunnet vårt. Studier viser at tenåringer har problemer med å konsentrere seg om en oppgave over lengre tid, den gjennomsnittlige arbeider skifter arbeidsoppgaver mellom hvert 3-5 minutt osv.

Ikke noe banebrytende greier, men ting som jeg har kjent på selv, og poenger som jeg er veldig enig i. Grunnen til at jeg sysler litt med Yoga og Tai Chi, ligger nok i det at jeg søker et roligere indre, noe jeg vel deler med svært mange andre.

”Listeners who are not too distracted, can call in on...”, sa programlederen, og fikk meg plutselig til å følge med. Som når et barn blir avslørt midt i leken og kommer til seg selv igjen, sånn stod jeg på kjøkkenet og følte meg nesten litt flau, av en eller annen grunn. Jeg ble, i et lite sekund, veldig klar over meg selv og at jeg lærte om viktigheten av å konsentrere meg, mens jeg egentlig holdt på med noe annet. Det var en ubehagelig selvinnsikt. Egentlig gikk det på ting jeg visste om meg selv, men det var et av de øyeblikkene hvor man ser veldig mye av seg selv på veldig kort tid.

Det kan høres rart ut, men sånn var det nå en gang. En grunn til det, tror jeg ligger i at jeg har gått rundt med tanker om slike saker i bakhodet en stund. Needless to say: Her i New York, og i høyeste grad på Manhattan, er det mye som distraherer, og jeg har merket at jeg ganske fort har endret måte å møte verden på. Som et ledd i en overlevelsesstrategi, har kroppen og hodet mitt begynt å åpne seg for omverdenen på en annen måte.

Paradoksalt nok, har jeg, for å beskytte meg mot de mange og intense inntrykkene, begynt å ta inn nærmest alt på en gang. Det er enormt lett å komme i snakk med folk i denne byen, og det skjer hele tiden. For noen dager siden, på subwayen, hadde vi en lang samtale med en middeladrene fyr som var sjakkfrelst. Han ble giret da han forstod at vi kom fra samme land som sjakktalentet Magnus Carlsen. ”You better get the Norwegian papers today, cause he just won a great victory.” Vi snakket sammen et kvarters tid, og forlot hverandre på perrongen på 76. gate, Upper West Side.

Det er litt tilfeldig at jeg kommer på denne hendelsen, fordi jeg glemte den egentlig ganske raskt. Og her er vi ved kjernen: Slike ting hender hele tiden, og jeg glemmer fort de fleste av disse små oppleveslene. Hadde jeg kommet i prat med noen på t-banen i Oslo, hadde jeg i hvert fall husket det godt frem til kvelden.

Tenker på Paul Auster

I Paul Austers ”New York Trilogy”, finnes det en passasje som beskriver hvordan hovedpersonen Quinn elsker å gå på lange turer rundt i New Yorks gater. I ukjente nabolag, og eksotiske strøk – ikke for å oppleve noe nytt, men for å miste seg selv. Han forsøker å forsvinne, mer enn å føle seg i live. Jeg tror dette er noe av det som som skjer med meg her borte. Opplevelsene blir flere, og trenger derfor mindre inn. Man blir mer i møtekommende, og derfor mer overflatisk. Man går lett med strømmen, med verdens flyt, i stedet for mot. Man forsøker ikke å kontrollere omgivelsene, men i stedet å akseptere dem.




Det kan minne om opplevelsen som beskrives i den daosistiske fortellingen, hvor Konfucius (som ofte er gjenstand for latterligjøring i de daoistiske fortellingene) ser en mann hoppe ut i en strøm, så sterk at ingen fisk kan svømme der. Konficius tror at mannen ønsker å ta sitt eget liv, og beordrer disiplene sine til å stille seg ved vannkanten for å trekke mannen opp. Mannen kommer til syne over vannflaten, syngende på en sang, mens han lett flyter av sted med strømmen. Konfucius løper etter mannen, og spør ham: ”Har du en spesiell måte å holde deg flytende på?” Mannen svarer: ”Jeg går under og over vannet med bølgene, uten å tenke på meg selv. Jeg går med strømmen. Det er sånn jeg holder meg flytende.”

Nesten sånn er det. Litt som daoisme, men også ikke helt som daosime, likevel. For i daoisme, handler det om å komme nær den umiddelbare opplevelsen, den opplvelsen av verden som små barn har. Nær ”væren”, ville Heidegger sagt. På Manhattan, ledes man lett mot nummenhet. Det motsatte, rett og slett. Som jeg nå oppdager at det så lekkert står i The New York Trilogy:

”By flooding himself with externals, by drowning himself out of himself, he had managed to exert some small degree of control over his fits of despair. Wandering, therefore, was a kind of mindlessness.”

Ikke så ulikt den daoistiske mannen i strømmen, bortsett fra at daoismen søker mindfulness.

Vi er klar over dette, og merker begge denne nummenheten forholdsvis tydelig. Det er deilig å la seg dra med i strømmen, men det kan lett lede til at man mister selve opplevelsen. Derfor passer vi hele tiden på å minne hverandre på hvor vi er (”psst, vi er i New York”), siden oppholdet vårt er så kort, og ikke minst siden livet blir litt bedre å leve av det.

Trine Lise følger strømmen, men er forhåpentligvis i stand til å kunne ta et saftig tygg av tilværelsen, av og til.

mandag 23. juni 2008

NEW YORK OG REGULERINGER 2 – ”LAISSEZ-FAIRE WAS PLANNED, PLANNING WAS NOT”

Etter å ha skrevet et innelgg på bloggen om det paradoksale forholdet mellom frihet og reguleringer, har jeg etter hvert fått nok stoff til å skrive en oppfølger. Disse spørsmålene har fulgt meg, hver dag, siden jeg ankom byen.


På tirsdag var jeg en tur på biblioteket for å gjøre kopier av noen sider i bøker som jeg ikke har selv. Å gå på biblioteket i New York, er ikke som å gå på biblioteket i Norge. Før vi fikk gå inn, måtte selvsagt veskene våre inspiseres. Dette er ganske vanlig i byen, og vi begynner å bli vant med det. Vi ruslet så inn i en imponerende aula, med lysekroner og marmor og full pakke. Vi fant en trapp å gå opp, og for så å finne biblioteksbutikken i andre etasje. Vi gikk opp enda en etasje og fant noen søkemaskiner et rom. I et annet var det en liten utstilling. Vi ble begge rådville, og spurte hverandre, sånn nesten i kor: ”Hvor tror du alle bøkene er?”

Noen minutter senere fant vi noen rom med bøker. Rommene bar titlene til filantropene som hadde velsignet disse delene av samlingen. Da vi røsket tak i døren for å åpne, viste det seg at den var låst. Vi trengte et acsess card, ble vi fortalt. Det var bare å gå ned i informasjonsskranken i første. De visste hva som måtte til. Greit nok.

Og det visste de. En smilende dame fortalte at det bare var å gå opp igjen i tredje. Der ville vi finne hovedskranken, og de ville guide meg videre.

Vel oppe i tredje, fant jeg frem til hovedskranken, og de viste meg til en maskin hvor jeg måtte fylle ut et søknadsskjema. Jeg fylte ut skjemaet, fikk en kvittering, og gikk så til et nytt rom for å hente kortet. Der viste jeg gyldig ID, og vips var jeg klar til å finne bøker og å kopiere. Trodde jeg.

Det viste seg at jeg måtte søke opp bøkene, skrive ned en kode for hver bok, fylle ut et par små skjemaer med informasjon om hvilken plass jeg ville sitte og lese bøkene på, og så gi skjemaene til bibliotekarene i det aktuelle rommet. I mitt tilfelle: kunstrommet.

De mottok skjemaene mine, og sa at nå ville det bare ta en 20-40 minutters tid, så ville bøkene ligge på den plassen jeg hadde reservert. Det gjorde de også. Men i mellomtiden måtte vi vandre rundt på museet, fordi man ikke kunne lese annet enn kunstbøker i dette rommet (på vei ut av kunstbokrommet, sjekket de veskene våre).

Kanskje er det like kjedelig å lese dette som å oppleve det, så jeg skal ikke trøtte dere lesere med for mange detaljer, men bare for å avslutte denne historien: Jeg leste i bøkene, fant det jeg ville ha, måtte gi bøkene til bibliotekaren i kunstbokrommet som godkjente at disse bøkene kunne kopieres, og som da gav meg en grønn lapp. Denne lappen måtte jeg ta med meg til et nytt rom (på vei ut av kunstbokrommet ble veskene sjekket på ny) hvor jeg viste frem lappen til en fyr, som til slutt gav meg lov til å kjøpe et kopikort og begynne å kopiere. Fyyy faen, for et krøkkete system!

Det var ikke det at ikke alt gikk som det skulle, for alt gikk akkurat som det skulle, men det bare tok så enormt med tid. Mens jeg gikk rundt der, som en lydig bikkje, og forsøkte å kopiere noen få sider, begynte jeg å forstå den vanlige amerikaners skepsis mot byråkrati.

Ting er svært godt organisert her. Det fungerer, men for en europeer, fremstår det oftest som overorganisert. Både i offentlige virksomheter jeg har vært borti (jeg gidder ikke å trøtte dere med fortellingen om visasøknaden) men også i private. Ja, faktisk mer i private, har jeg en følelse av. ”New York Public Library” er en privat drevet institusjon. Den er riktignok en non-profitorganisasjon, men er likevel privat drevet, med alt det innebærer. For meg gir det mening å ha dette i bakhodet når jeg forsøker å forstå hvorfor de er så livredde for bøkene sine. Den originale gutenbergbibelen kan jeg forstå at de beskytter godt, men utgaver av bøker som fremdeles er i salg?

Ved de offentlige norske bibliotekene gir de litt mer beng i om de mister en bok eller to, så lenge bibliotekene er brukervennlige. Penger får de uansett. Det går med noen ekstra penger på dette, men den stikker ikke kjepper i hjulene for at bøker og informasjon blir delt, i alle fall. Ved det private biblioteket i New York, får man ikke låne med seg bøker hjem, en gang!

Kanskje sparer til og med de norske bibliotekene inn penger på å lønne færre folk til å opprettholde disse krøkkete systemene, og på å ha mindre sikkerhetsvakter o. l.

Karl Polanyi, en av den økonomiske sosiologiens viktigste menn sa en gang: ”Laissez-faire was planned, planning was not”. Med det forsøkte han å få frem at det frie markedet krever en hel del reguleringer. Det krever et lovverk som gir alle aktørene på markedet en form for foutsigbarhet, det krever en konstitusjon og politi som garanterer den private eiendomsretten, og en mengde andre ting som måtte være på plass før det frie markedet fikk utfolde seg. Derfor: ”laissez-faire was planned”

Men når det frie markedet fikk utfolde seg forstod alle, både de som tilhørte venstre- og høyresiden i politikken, at regler måtte til for å bøte på mange av de skadene markedet påførte samfunnet. Derfor kan vi se, i alle land som innfører et tilnærmet fritt marked, at i takt med markedets grad av frihet, vokser også antall reguleringer og inngrep i markedet. Vi kan se regler om hygiene, mot korrupsjon, minstelønn, arbeidsmiljølov, grønne avgifter, lover mot barnearbeid og en mengde andre saker. All denne ekstra planleggingen oppstår ofte ut fra spesifikke behov, og ikke fra helheltige ideologier. Polanyis poeng er at både høyre- og venstresiden innfører restriksjoner på markedet. Han kaller denne utviklingen for ”the double movement”.

I den amerikanske politikken er det stort sett inngripner i markedet som diskuteres om dagen, og republikanerne ser ut til å være de mest kreative. Bush foreslår å slå tilbake mot den høye oljeprisen ved åpne for boring i vernete havområder. McCain kan tenke seg bensinavgiftsfrie helger. McCain vil bygge kjernekraftverk for å bøte på energimangelen. Dette er den eneste måten å overleve i laissez-faresamfunet på: når markedet skaper et problem, må noen fikse det ved å begrense markedet, eller lede det inn på andre veier.

Hva hendte i USA på 1960-tallet når kvinner og svarte ikke kom inn på jobbmarkedet? Det offentlige grep inn. Hva hendte når arbeidsgivere gav så lav lønn at de ikke holdt liv i arbeiderne sine? Det offentlige grep inn. Akkurat i dag leste jeg om at den nye pensjonsreformen, som skal oppmuntre folk til å stå lenger i arbeid, ikke funker fordi markedet har en tendens til å støte fra seg folk over 50 år. Hva tenker man på å gjøre?

Dette fører til at USA er et av de mest gjennomregulerte samfunnene i verden. Bare det å kjøpe frimerker er en liten operasjon. Et innringingsprogram jeg fikk med meg på radioen i morges, tok opp at Cental Park, byens største fristed, nå er så gjennomregulert at den plassen som er igjen til å bare tumle på, og ikke gå i dyrehage, jogge, sykle, spille baseball, lacrosse eller spise på restaurant i, er nesten ikke-eksisterende, og den er bestandig full av folk. Hva ble foreslått? At det måtte bygges flere parker.

Økonomene kaller disse behovene for reguleringer for eksempler på”markedssvikt”. Jeg vil heller kalle dem for eksempler på”markedslogikk”.

PS. Det offentlig drevne bilioteket i Queens har en mye større sirkulasjon av bøker enn New York Public Library. Go figure.

fredag 20. juni 2008

SENEGALESERE OG KUNSTBERGEPET

I huset ved siden av, bor det en gjeng muslimer fra Bangladesh. De er vel rundt 15 stykker, tror jeg, med barn og og svogere og svigerinner og brødre og søstre. I kjelleren bor Suleiman, en fin fyr fra Senegal.

Suleiman var blant de første vi hilste på i nabolaget her. Han er en åpen og sprudlende person som har god kontakt med Sarah og Oswaldo (de vi leier huset av). De inviterte ham på en kopp te før de forlot huset, slik at vi skulle bli litt kjent med ham. Suleiman var kunstner, kunne han fortelle den første dagen. Han var i USA for å tjene penger og lære seg diverse teknikker og slikt, så han kunne dra tilbake til Senegal og gjøre det stort.

Han skrøt av at han nå, etter kurs i USA, kunne arbeide i photoshop, og forandre bakgrunnen på fotografier til akkurat det han ville. Ikke noe problem. Han levde av å lage trykk på t-skjorter og andre småting. Drev sin egen business, til og med.

Jeg smilte inne i meg, og tenkte at ”kunstner” nok har en annen betydning i Senegal enn i det vestlige Europa. Vel kan man være avansert med photoshop, men ingen t-skjortemakere vil vel finne på å kalle seg selv noe så pretensiøst som ”kunstner” i Norge.

Av en eller annen grunn føler Suleiman et visst ansvar for oss. Jeg tror han anser oss for å være hans gjester, eller noe i den dur. Han beklager hele tiden at han må jobbe så mye, og at han snart skal ta seg fri. ”Just wait until after the Puerto Rican parade”. Han hadde tydeligvis mange t-skjorter som måtte bli ferdig til da.

For oss gjør det ingen ting at han jobber, men vi sier likevel til ham, hver gang vi møtes, at han ikke må jobbe så mye, og huske på å slappe av og ikke slite seg helt ut (fyren jobber fra seks om morgenen til tre om natten, av og til). Stakkar, han har ansvar for familie hjemme i Senegal, ansvar for seg selv og sin egen husleie og mat, for alle kundene sine, pluss at han føler ansvar for meg og Trine Lise.

Jobbsituasjonen hans har heller ikke bedret seg etter at hans venn fra Senegal, Bobo, har kommet på besøk. Bobo snakker ikke et ord engelsk, og skal bo hos Suleiman til midten av august. Suleiman fortalte at det er en senegalesisk tradisjon at man må ta godt vare på gjestene. Man må gi dem mat, klær, venner og noe å gjøre. ”You have to do eeeeverything”, sa Suleiman en dag. Derfor måtte han jobbe enda mer nå. Han hadde jo en ekstra munn å mette. Han hadde ikke noe valg, mente han. Slik var vanlig i Senegal, han hadde selv fått den samme behandlingen da han først kom til USA.

Men på mandag tok han seg fri for å slappe av og være med Bobo. På kvelden ble vi invitert over på senegalesisk middag i hans bitte lille kjeller. For første gang i mitt liv satt jeg og delte fat med tre andre. Det var egentlig ikke så spesielt, men ganske hyggelig.

Etter maten ville Suleiman plutselig vise oss kunsten sin. ”I am very good. I can make everything”. Han viste oss cheesy t-skjorter med puppedamer (”Very popular among the hispanics”), og enkle photoshopgreier med noen glorete blomster og sånt. Jeg husker ikke alt vi fikk se. ”And here are my paintings”, sa han, og gav oss enda en bunke med bilder.

Vi var begynt å bli litt trøtte av å se på tingene hans, men så kom da maleriene. De var altså så flotte at det nesten ikke var til å tro at dettte var laget av samme mann som stod bak de puppedame-t-skjortene! Fulle av liv og farger og drømmeriske motiver, delikat malt med den største selvfølgelighet. Alle sammen! Sikkert ti, tyve mesterverk viste han frem, pluss noen utsøkte installasjoner!

Vi ble begge nesten målløse. ”Wow, they look very dreamy”, var alt Trine Lise fikk seg til å si. ”Yes”, sa Suleiman rolig, ”When I was living in Senegal, I didn´t have as much to do as have now. I slept a lot, woke up and tried to make a skecht of my dream, and went back to sleep.” Senere forsøkte han å fange disse drømmene på lerret, fortalte han.

Selv om bildene fremsto som komplett surrealistiske, var de visstnok mettet med symbolikk. Han forsøkte å forklare oss tanken bak et par av dem. De spilte på Senegalesisk historie og kultur på en fiffig måte. ”You have to be educated to understand this”, sa han med en finger mot tinningen.

”And here we have more t-shirts...” begynte han. Men jeg var ikke klar for å slippe bildene ennå. ”But, have you ever sold these paintings?” spurte jeg. ”No, I won´t sell” svarte han kontant, og viste entusiastisk frem et foto hvor han hadde klippet seg selv inn ved siden av datteren som bor i Senegal. Men jeg ville ikke gi meg: ”But, you can sell these paintings and make a lot of money”, insisterte jeg. ”No, I´m crazy. I won´t sell my paintings. They are only mine”.

Vi ble sittende en stund til og se på bilder han hadde manipulert, før vi trakk hjemover i 2-tiden om natten. Senegaleserne fulgte oss til døren og gav oss gode klemmer. Trøtt og fortumlet ble jeg sittende på kjøkkenet og tenke. Jeg kunne ikke slippe tanken på de maleriene.

Noe av det rareste var at han ikke så kvalitetsforskjellen på disse flotte maleriene og alt det andre han kokte i hop. Det var tydelig at maleriene var mer personlige, at han var knyttet til dem mer følelsesmessig, ettersom han nektet å selge dem. Men han viste dem frem midt blant andre simple produksjoner, som om alt var jevnbyrdige deler av hans kunsterskap.

Det slår meg, i det jeg slukker lyset på kjøkkenet og skal til å rusle opp på soverommet: Dette er jo en veldig god illustrasjon på hvor spesielt og snevert det moderne vestlige kunstbegrepet er. Mens jeg raskt kategoriserte arbeidene hans i ”kitsch” og ”kunst”, tror jeg ikke den tanken hadde falt ham inn i det hele tatt. Han hadde sikkert lagt like mye tanke og arbeid og flid bak photoshopbildene som maleriene. Han bare eier ikke mitt særegne vestlige, moderne finkulturfilter.



EPILOG
Etter en lang dag på the Metropolitan Museum of Art, sitter jeg på subwayen og er utslitt, men også oppgiret etter mange store opplevelser. Jeg har hatt det helt supert, og føler meg nesten som et nytt menneske. At finkultur kunne gi så mye kribling i brystet og hjernebarken, ante jeg virkelig ikke. Jeg har aldri opplevd det slik før, mener jeg. Men så er det altså det fineste av finkulturen jeg har sett.

Plutselig ankommer et par artister vognen, slik det ofte gjør i New York. De er fremdeles andpustne etter opptredenen i vognen foran, men går rett i gang med nummeret sitt: Den lille av dem skrur på en boomblaster med noe fet funkmusikk, mens han høye snakker litt med publikum, forklarer hvem de er, (uten at jeg fikk det med meg), og så setter de bare i gang med skikkelig rå popping (en form for street dance). Publikum er med fra første sekund, ler og klapper, i noen minutter, før showet virkelig skifter momentum, og de to danserne begynner å gå i spagat, slå salto og stå på hendene, midt i denne halvfulle vognen! Og det er skikkelig kult også. Ikke nok med at de er atletiske som bare helvete, men de groover skikkelig, bruker humor og shower og får stemningen til å reise seg flere hakk på inne på subwayen.

Etter at de er ferdig, kjenner jeg et rush i brystet, helt på linje med, ja kanksje til og med bedre enn, de rushene jeg fikk på the Met noen timer i forveien. Jeg tenker: ”Hvorfor i helvete må jeg være programmert til skille mellom høy- og lavkultur, når brystet mitt nekter å gjøre det skillet?” Adorno kan bare gå hjem og legge seg.

torsdag 19. juni 2008

ROMANTISKE HIPSTERE, IKEA OG DET TRUEDE NEW YORK

Før vi fant dette huset på Staten Island, bodde vi noen dager i en liten leilighet i East Village. En gang i tiden skal dette ha vært et av de mest belastede områdene på Manhattan. Nå befinner imidlertid området seg i en tidlig fase av en kraftfull gentrifiseringsprosess, og East Village har tatt over mye av den rollen som West Village en gang hadde.

Mens West Village fremstod for oss som småposh, litt krampaktig levende og pulserende, slo East Village oss rett i magen med sin vibrerende blanding av japanere, homser, kunstnere, svarte, puerto ricanere, indere, vintagebutikker, sangriabarer, italienske daglivarehandler og capoeira- og tai chi-treninger i parken, 50 meter fra multietniske fotballkamper. Det var rett og slett et herlig område man følte seg i live og energisk av å bevege seg i. Og det var fortsatt billig å spise og drikke ute, i motsetning til i West Village som nå har blitt dyrt og turistifisert.

Selv om ordet ikke sier noe særlig, skjønner jeg at folk har lyst å klistre ”autentisk” på East Village. Dette er et område som ikke lever på mytene om fordums storhet, men hvor man kan føle, med hvert fiber i kroppen, at spennende ting skjer på alle kanter. ”Ekte” liv, altså. Et sted hvor folkene på barene og cafeene faktisk bor rett rundt hjørnet, og ikke er europere på safari.

Steinbillig, god "autentisk" frokost i East Village

Men i forrige uke demonstrerte et hundretalls mennesker kraftig i East Village mot den pågående gentrifiseringen med slagord som: ”Die Hard, Yuppie, Scum” og ”Deport Developers - Not Mexicans.” Protestantene ønsket ikke seg ikke tilbake til tiden hvor uteliggerne lå strødd på fortauene, men uttrykte at de var ”...disturbed that the downtrodden and desperate could be replaced so easily by symbols of conspicuous consumption”, som NY Times-journalisten formulerte det.

Et dikt, komponert for anledningen av en lokal poet, satte ord på mange new yorkeres frustrasjon om dagen: ”Gentrification stole the soul of all our neighborhood, exploitation of all that was good.” Dyrere boligpriser, hermetisk lukkede rikmannsbygninger, vinbarer og, ikke minst, store kjeder er blitt favorittskjellsord i New York.

En broket forsamling prøver å stå i mot "the almighty dollar"

Noe som overrasket meg da jeg første gang kom til New York, var mangelen på store kjeder. I verdens finanshovestad hadde jeg trodd at storkapitalen hadde de beste kår, men overalt reiser byens innbyggere seg opp mot kapitalismens sanne ansikt. Forsvaret for den lokale kjøpmannen og de gode nabolagene er større og sterkere her enn i noen norsk småby.

En innringer på radioen her om dagen, fortalte at han en gang i tiden kunne stikke nedom kjøpmannen på hjørnet og kjøpe seg en billig kortstokk klokken elleve om kvelden, hvis han ønsket det, for så å spasere femti meter og kjøpe en pakke røyk hos neste kjøpmann. Nå var det imidlertid så langt mellom hver butikk at han ikke turde annet enn å betale kjøpmannen de blodprisene han forlangte, bare for at butikken ikke skulle gå konkurs.

Selv om innbyggerne klager, har jeg aldri vært i en by som er så rik på småbutikker og rare små utesteder og cafeer som New York. Byen har vist seg å være svært mostandsdyktig mot de største kjedene, så motstandsdyktig at det faktisk er et lite problem å handle. I hvert fall når man ikke er veldig kjent. Det er så og si ingen steder hvor man kan finne alt av det viktigste og mest fundamentale i samme butikk, enten det er mat, klær, eller frimerker og postkort man er på jakt etter. Alle butikker har sin egen innkjøpspoltikk, tilsynelatende kun beroende på innehaverens preferanser. Blant New Yorks største bragder, er at man fremdeles ikke kan finne en Wal-Mart innenfor byens grenser. Aversjonen mot monsterkjeden (som best kan sammenliknes med Lidl) er bare for stor.

Når det er sagt, ser man tegn på at også New York må bukke under for noe av det største presset fra den verste kapitalen. Man finner noen veldig få 7-eleven, litt flere McDonalds og Burger Kings, og et par TGI Friday´s. Den kjeden som imidlertid virkelig har fått lov til å bre om seg i her i byen, er Starbuck´s. Kanskje ikke så overraskende at en kaffekjede med vekt på organisk mat, fair trade, gode toalettfasiliteter (det finnes ikke offentlig toaletter i byen), god aircondition og semi-credmusikk på anlegget, har klart å klore seg fast.

Selv om svenskene ikke er gode nok til å gå videre i fotball-EM, ser ikke New York ut til å klare stå i mot presset fra de største svenske kjedene. Samme dag som et puslete svensk landslag ble rundspilt av Russland, åpnet IKEA sin første filial i New York.


Vil IKEA gjøre livet bedre for innbyggerne i lille Red Hook, slik de lover?

New York er ikke fullstendig fremmed for kjeden, ettersom det har gått gratisbusser fra Manhattan til IKEA i nabostaten New Jersey noen år. Åpningen av en filial innenfor bygrensene har likevel fått bred dekning i dagens presse og massemedier, mye på grunn av all kontroversen som har hengt ved prosjektet. Da det ble kjent at IKEA for alvor hadde planer om å åpne en butikk i New York, oppstod det momentant protestaksjoner i alle nabolagene IKEA snuste på.

Det avsidesliggende Red Hook, på faslandet i bydelen Brooklyn, ble til slutt åstedet for IKEAs første innhogg i verdens navle. Men bortgjemte Red Hook har vist seg å være et lite samarbeidsvillig nabolag. For at storkjeden skulle få lov til å bygge der, måtte de love arbeidsplasser til lokale innbyggere, forbedre subwayen og busstilbudet, pusse opp veiene, samt donere møbler til veldedighet. Etter mye om og men, godtok styringsmyndighetene i området IKEAs tilbud, men på radioen i morges, kunne man høre butikkeiere som klaget over at de ikke kom seg inn i sin egen butikk, leieboere som var redde for hva som ville skje med husleien fremover, nå som området plutselig var blitt attraktivt, og ikke minst mange som var redde for hva all biltrafikken ville bety for Red Hook. Forutenom styringsmydighetene, var det ikke mange som var positive til svenskene.

”Gentrifisering” har en dårlig klang i New Yorks offentlighet. I går hørte jeg BBCs anbefalingsverdige program thinking allowed, denne gang om Harlems forandring. Noen kaller det som hender der for ”the second Harlem renaissance”, for å bringe tankene til den kulturelle, seksuelle, litterære, intellektuelle, musikalske og politiske bevegelsen som sprang fram av møtet mellom afroamerikanere, afrokaribiere og hvite i 1920-årene i Harlem.

Pastor Manning i bydelen, er ikke av den oppfatningen. Han peker på at store penger, vinbarer og kjeder har inntatt nabolaget, samtidig med at arbeidsløsheten har gått kraftig opp, husleien har gått opp, og de fattigste har blitt presset ut av Harlem. At det nå finnes nye typer butikker, renholdet er bedre og politibeskyttelsen likeså, bryr han seg lite om. Harlem er de svarte amerikanernes hjerte, og han oppfordrer til boikott mot alle nye butikker som oppstår for å dekke den hvite middelklassens behov.

En gang et farlig område, et sted turister ble frarådet fra å besøke, er nå et rolig, trygt område. Det er fire år siden jeg besøkte Harlem for første gang, og jeg må innrømme at jeg den gang var litt nervøs på grunn av bydelens rykte. Reiseboken kunne likevel forsikre om at Harlem nå var gjennomgentrifisert og fullstendig trygt. Det var det også, viste det seg, men vi stakk oss veldig ut, for det, ettersom vi var de eneste hvite menneskene vi møtte på de fire timene vi vandret rundt der oppe. Gentrifisert, javel, men ikke av hvite.

Tallene viser at Harlems andel av hvite innbyggere på 2000-tallet, har gått opp fra 1. 5 % til 2 %. Det er altså, i all hovedsak, en svart gentrifisering som foregår. Når Manning i BBC-programmet snakker om den hvite mannen som stjeler Harlem, guds utvalgte sted for verdens svarte, når innbyggerne i East Village snakker om at gentrifiseringen ”ødelegger bydelens sjel”, tar jeg meg selv i å tenke at mange New Yorkere nok mangler et begrepsapparat for å forstå og virkelig slå tilbake mot det som rammer dem.

Mistanken ble ytterligere bekreftet da jeg leste om en t-skjorteserie som nå er å få solgt hos Nordsrom. T-skjortene har alle til felles at de har en indie rock-feel og en logo for en eller annet ukjent bedrift på brystet. Det er ikke fantasilogoer, men ekte logoer til utrydningtuede amerikanske småbedrifter, alle som en. En del av salget av en t-skjorte går direkte til den bedriften som har sin logo på plagget.

Matt Morgan, seriens grunnlegger, sier han ikke er i mot kapitalismen, men er for småkapitalismen. For ”the romance of the american small business, the neighbourhood diner, the old bar, the mom-and-pop shop that has managed to linger into the era of big-box chains. Let´s keep it!”

Ved å hjelpe disse små bedriftene, håper Morgan at de kan kan stå i mot de store kjedene litt lengre. Ironisk nok velger Morgan å selge klærne sine på Nordstrom, en gigantkjede i beste IKEA-stil (faktisk startet av to svenske innvandrere i år 1901, og fremdeles drevet av den enes etterkommere).

New Yorkere reagerer på storkapitalens herjinger, men reaksjonene er ofte romantiske og konservative, av typen ”alt var bedre før” (sjekk ut forgotten New York) og romantiske som ”nabolagets sjel forsvinner”, og aksjonene er ikke annet ad hoc-aksjoner. For at New York virkelig skal kunne vernes mot storkjedenes homogenisering, må dens innbyggere lære seg å tenke at alle disse endringene inngår i et system. Det lengste jeg til nå har registrert at man har tenkt, er systemer av typen ”de hvite stjeler fra de svarte” eller ”gentrifisering er problemet”. Jeg mener ikke at dette er feil tenkt, men jeg mener at gentrifisering og utnyttelsen av fattige svarte bare er symptomer på noe mye større, nemlig de uunngåelige konsekvensene av den kapitalistiske økonomi. For når de svenske storkonsernene lukter penger, finnes det ikke den by som kan stå i mot dem.

onsdag 18. juni 2008

SNUSEN HAR VENDT HJEM

Jeg hadde planlagt å slutte å snuse mens jeg var i NY, eller i alle fall redusere forbruket kraftig, rett og slett fordi det ikke selges snus her borte. Jeg var på god vei, hadde ikke snust på et par dager, men i går skjedde det noe som nok vil være en utfordring for prosjektet mitt. Trine Lise kom hjem fra butikken i går med en reklameflyer for:


Camels snus er produsert i Sverige, og er helt lik vanlig svensk porsjonssnus, bortsett fra at posene er litt tynnere og mer avlange.

I Columbus reisefølge til Amerika i 1497, fantes det med en munk ved navn Ramon Pane. På det amerikanske kontinentet så han en indianer som sniffet et pulver opp i nesen. Dette pulveret innholdt bl. a. tobakk, og noen år senere begynte man å sniffe tobakkspulver i Spania og Portugal.

Frankrikes ambassadør i Portugal, Jean Nicot, kom i kontakt med dette stoffet på 1560-tallet, og anbefalte Dronning Katarina av Medici å sniffe tobakk, da han mente dette kunne hjelpe mot hennes plagsomme migrene. Historien sier at migrenen forsvant, og dermed ble snus mote blant fiffen, frem til den franske revolusjonen. Etter revolusjonen ble forbruk av sniffetobakk ansett for å være anti-revolusjonert i Frankrike. Nicot vil likevel bli husket for sin innsats for tobakkens utberedelse, etter at Carl von Linné valgte å oppkalle stoffet nikotin etter ham.


Jean Nicot (1530-1600) mente at tobakk var et ypperlig legemiddel

I mellomtiden hadde sniffetobakk blitt populært blant Sveriges fintfolk. Blant vanlige folk, var tyggetobakk den vanligste formen for tobakk, både i Sverige og i resten av Europa. Som et billigere alternativ til tyggetobakken, begynte man på begynnelsen av 1800-tallet å produsere våt sniffetobakk i Sverige. Dette er det som i dag kalles ”snus”.

Snus har stort sett vært utbredt i rurale områder av Norge og Finland, men er svært vanlig i Sverige. Etter røykeloven ble innført i Norge har snussalget gått ganske kraftig opp. Spesielt salget av bleiesnus (porsjonssnus).

I mai 2008, ble altså snus introdusert for det new yorkske markedet, med slagord av typen: ”Be the first one on your block to try Camel Snus, a different way to do tobacco”. Man forsøker å gjøre det til en hipsterting, og produktene, i rimelig forseggjorte bokser, står fremme på disken i flere butikker. Det satses ganske hardt, med andre ord.

Etter en 500 år lang reise, har snusen kommet hjem til sitt utgangspunkt, Amerika. Det kan bli litt interessant å se om det slår an. (... og om jeg klarer å holde meg vekke fra dem)

lørdag 14. juni 2008

FAMILIE OG KJØNN

”Nå kommer det snart, nå kommer det snart”, tenkte jeg i det samtalen handlet om familie igjen. Og så kom det. Spørsmålet jeg hadde ventet på en stund: - Are you two married?

Det er nemlig to spørsmål jeg har vanskelig for å svare ærlig på her borte, og det er a) hvorfor vi ikke kjører bil, og b) hvorfor vi ikke har giftet oss. Jeg har vanskelig for å svare fordi det er ingen spesiell forklaring på noen av spørsmålene. Bortsett fra at Norge ikke er like giret på biler og familie som USA. For her er begge deler jævlig viktig.

Jeg trodde jeg skulle komme meg unna denne gang, ved å smelle til med en spøk jeg hadde laget på forhånd, men den falt dessverre til jorden (- No, heterosexual marriage is not legal in Norway), så jeg måtte krype til korset og prøve å forklare noe, så sammenhengende som mulig, om hvorfor vi ikke har giftet oss ennå. Amerikanerne nikket og latet som om de forstod.


Hvorfor er ikke hun min kone?

Selv om dette, på mange områder, er blant de mest progressive stedene på denne jord, er det påfallende mange som hegner om det tradisjonelle familielivet. På nettutgaven av NY Times kan man lese en grundig og lang featureartikkel om et par som, hold deg fast, har bestemt seg for å dele på alle oppgavene i hjemmet! Dette paret fremstilles som et eksostisk innslag i samfunnet. Her er et utdrag fra artikkelen:

”...they would create their own model, one in which they were parenting partners. Equals and peers. They would work equal hours, spend equal time with their children, take equal responsibility for their home.”

I forholdsvis nøkterne og liberale NY Times, er det heldigvis en solskinnshistorie som fortelles, og ikke er forsvar for den tradisjonelle familien. Det er det som er det litt skumle ved det amerikanske kjønnsrollemønsteret: Man snakker ikke så mye om det, men det siver hele tiden gammeldagse, reaksjonære holdninger opp gjennom f. eks. featureartikler av denne typen.

Jeg tror mange amerikanere, og spesielt new yorkere, vet bedre. At de, i møte med progressive europeere, ofte blir svar skyldig. Slik har det i hver fall virket på meg når vi har snakket om hvordan vi har det hjemme og liknende saker. Som det står i den nevnte featureartikkelen om delt barnepass: ”And it is what many would agree is fair, even ideal. Yet it is anything but the norm”.

I torsdagens utgave av NY Times, skriver Nicholas D. Kristof i sin spalte at kjønnsdiskriminering er et større problem enn rasediskiminering i USA. Kristof tar dette opp i kjølvannet av demokratenes nominasjonsvalg, hvor en svart kandidat ble foretrukket fremfor en kvinnelig. Han peker på at i undersøkelser, svarer flere amerikanere (også kvinner) at de ønsker seg en svart president enn en kvinnelig.

Det er den store delen av skjult kjønnsdiskriminering som foregår i USA Kristof er mest opptatt av. Hans spådom er at når vi får se en kvinnelig presidentkandidat, vil hun ikke være særlig kvinnelig. Kanskje til og med republikansk. Den første svarte kandidaten var ikke utpreget svart, den første katolske presidenten (Kennedy) ikke særlig katolsk, og andre kvinnelige statsledere har hatt liten tilknytning til kvinnebevegelsen (Thatcher, Merkel). På den måten truer de ikke hverdagslivet og familielivet til vanlige folk.

Margaret Thatcher, her portettert så feminin som hun aldri før eller siden har vært. Det er forøvrig ingen som ikke forstår hvorfor ikke hun er min kone.

Det har også gått en debatt de to siste dagene, om dekningen av Clintons kampanje var diskriminerende, og det er tall og undersøkelser som tyder på det. Dvs at dekningen av Obamas kampanje var mer positiv enn dekningen av Clintons. Det var den, helt klart, men det må sies at det jevnet seg ut mot slutten, hvor dekningen var rimelig jevn . Så spørsmålet er om pressen var ekstra tøff med Clinton i starten fordi hun var den ledende kandidaten, eller om det var fordi hun er kvinne. Svaret ligger nok et sted i mellom.

En av dem som har blitt anklaget for å ha vært særlig tøff med Clinton , og slapp i møte med Obama , er avdøde Tim Russert. Frem til forrige søndag, ledet han et av de største politiske programmene i USA, ”Meet the Press”. Hver uke blir topppolitikere grillet i en time i det som faktisk er det lengstlevende tv-programmet i verden, noensinne. Første sending var i 1947 og Russert tok over som programleder i 1991. Hans død er den store nyheten her borte nå. Alle kanaler og aviser bruker stor plass på denne tv-personligheten.


Tim Russert (1950-2008)

Russert jobbet seg i hjel. Bare 58 år gammel, døde han av hjertestans mens han leste inn kommentarer til søndagens program. Det som slår meg når jeg følger dekningen av Russerts død, er at det alltid fremheves hvor glad han var i sin familie. Familien betydde enormt for ham, sies det. Selv om han tydeligvis jobbet mye mer enn sunt er, skal han fulgt sin sønn svært godt opp. Dagen han døde, hadde han akkurat kommet hjem fra Italia, hvor familien hadde vært samlet for å feire sønnens uteksaminering.

I amerikanske massemedier er dette et viktig poeng å få frem. Kanskje det viktigste. For amerikanere jobber mye, og lenge. Amerikanere tilbringer mye mer tid på jobben enn europeere gjør (selv om undersøkelser tyder på at det ikke blir gjort så mye mer av den grunn), og har mye mindre ferie.

Før jeg dro, hørte jeg en kommentar av NRKs USA-korrespondent, Tove Bjørgås. Jeg husker at hun fortalte om hvordan amerikanerne, i mangel på fritid, benyttet jobben, treningsstudioet og butikken som arenaer for å komme i kontakt med folk og finne kjærligheten. Resten av tiden er amerikanere stort sett på jobb.

Hvis du stort sett er på jobb hele dagen, må nødvendigvis huset du bor i og den nærmeste familien din ha en særstilling. Hvis de utgjør det du har av liv utenom jobben, altså. Jeg synes også det forklarer hvorfor kjønnrollemønsteret er såpass tradisjonelt. Å jobbe med likestilling og nye former for samvær, krever tid og overskudd.

Forhistorien til Marc, den ene delen av paret fra NY Times featureartikkel, bekrefter mine mistanker:

”Marc paid his way through the University of Massachusetts at Lowell and then set out with his degree in mechanical engineering (and later an M.B.A.) to earn a lot of money. Working on the management track at an electric company, “I was playing the game,” he remembers. “I was working 60 hours a week. I bought a fancy sports car.”

But a few years in, he came to see that he only used that car to drive to and from work. When the human-resources department sent out a memo outlining a reduced-hours plan, he applied.”

Hvis du lever på grensen av å jobbe deg i hjel, er det tungt å dra hjem og være åpen for nye idéer.

torsdag 12. juni 2008

USA OG KINA


Hver gang Brann spiller kamp, møtes en håndfull bergensere borte på fotballpuben Nevada Smith´s. Den dunkle, muggluktende kjelleren får vi ha for oss selv, med storskjerm og det hele. Blant de faste gjestene, er pensjonisten Ken. Han er født i Brooklyn, men hans far er fra Skuteviken. Ken er svært glad i å fortelle om sine norske aner og forbindelser, og om det gamle norks-amerikanske samfunnet som holdt til i Brooklyn. Dette samfunnet må tydeligvis ha betydd mye for ham. ”We had the biggest parades, you know,” sier han begeistret når han forteller om 17. mai-toget kontra andre nasjoners nasjonaldagsfeiringer.

Nå bor Ken i New Jersey, men har beholdt en leilighet i Brooklyn, som han bruker hver gang Brann spiller. Da kommer inn til New York, i ført Branndrakt, for å se kamp, og vise medbragte bilder og fortelle om hvilket inntrykk nordmenn har satt på denne byen.

Men hvordan ser det ut der nede i Brooklyn nå, vil vi vite? Ken blir mørk i øynene når han sier: ”Chinatown. The Chinese has taken over the whole thing”. Jeg har ikke vært nede og sett ennå, men jeg tror ham. Det er vanvittig mange kinesere i denne byen, og de er driftige. Med en gang det begynner å regne, står det en kineser med en paraplytralle, rett ved utgangen fra subwayen. Så snart hetebølgen setter inn, selger de iskaldt vann til halvparten av prisen andre kan tilby. Er det et behov, dekker kineserne det.

Bare i den opprinnelige, mest kjente Chinatown, Downtown på Manhattan, bor det 150 000 kinesere, i følge de mest forsikte estimatene (noen regner 250 000, mens andre igjen 350 000!). Den største gaten, Canal Street, er en ren shoppinggate, som utelukkende selger billige kopier av dyre vesker, solbriller o. l. Men beveger du deg inn i parallellgatene, forsvinner med ett de fleste spor av USA. Alle skiltene er på kinesisk, folk prater nesten ikke engelsk, og i Columbus Park sitter store enklaver kinesiske kvinner og menn, med parasoller og vifter og spiller forskjellige spill.


Trine Lise drikker kald te i Chinatown.

Bydelen har vokst til å bli den største samlingen av kinesere i vesten. Den har slukt så og si hele Little Italy, som nå bare er en liten vits. (et par luksurestauranter myntet på turister, that´s it). I Chinatown finner man flere forskjellige kinesiske grupperinger. De som snakker kantonesisk ser visstnok ikke med særlig blide øyne på den voksende andelen av kinesere fra Fujianprovisnen, som har rykte på seg for å bringe med seg kriminalitet. Ellers er det mange kinesere fra Malaysia og Vietnam der, samt en stadig større gruppe av etniske vietnamesere. Latin-amrikanske kinesere, dvs. immigranter og flyktninger hvis besteforeldre er født i Latin-Amerika (først og fremst Peru, Cuba og Puerto Rico) er det også mange av.

Men skal man virkelig se autentisk Chinatown, er rådet man får, å gå til området Ken var så glad i, Sunset Park i Brooklyn. Den ene av fem Chinatowns i NY, og den raskest voksende om dagen.

Kineserne baserer mye av sin økonomi på svartebørs, piratkopiering, dårlige lønnbetingelser osv. Amerikanerne har derfor et ambivalent forhold til kinesere. Alle vasker klærne sine, renser dressene sine og spiser billig mat i de, ofte døgnåpne, kinesiske sjappene som finnes overalt. Men kineserne får likevel skylden for mye dritt.

Det verste eksempelet, så jeg i Daily News, NYs svar på VG (kanskje bitte litt snillere enn VG). Manhattan har blitt rystet av flere alvorlige ulykker i det siste. Store byggekraner har rast og tatt livet av flere. Daily News skrev i forgårs: ”China is Linked to Bad Weld on Crane”. Artikkelen fortalte om at en av delene som skulle ha forårsaket ulykken, kanskje, kanskje var produsert i Kina. Dette skulle nå nærmere undersøkes, selv om det hele virket lite trolig.

Saken minner meg om en annen sak, om de giftige lekene som var produsert i Kina, og er et uttrykk for amerikaneres undertykte agresjon mot kinesere og Kina. For faktum er at Kineserne er i ferd med å ta rotta på amerikanerne. Både hjemme i USA og på verdensmarkedet. Mens USA opplever en av sine verste økonomiske kriser, opplever Kina sin største opptur noensinne. Mens amerikarne mister jobbene sine, strømmer det på med kinesiske innvandrere som, av en eller annen grunn, alltid klarer å fylle et hull i et marked og dekke et behov, slik at de overlever økonomisk.

Og det snakkes mye om Kina. Jeg vil påstå at Kina er en mye større del av den amerikanske offentlighetens bevissthet enn Europa er det. For meg er det litt overraskende, siden jeg ser på USA som en forlenget arm av Europa. Men dette bildet nyanseres ganske kraftig her borte, hvor vi daglig presentes for nyheter om Kina eller kinesere.

Foen noen dager siden hørte jeg en sak på WNYC fra Kina, som fortalte om en strøm av nyutdannete arbeidsinnvandrere... fra USA! På grunn av det stramme amerikanske arbeidsmarkedet, oversvømmes Shanghai av bachelorstudenter fra USA. De finnes seg raskt jobb, og lønnen er svært god i forhold til kjøpekraften der borte.

Dette får meg til å tenke på Ken igjen. Selv om han ikke rettet direkte kritikk mot kineserne, var det tydelig at han var lei seg for det som var gått tapt, og at han delvis skyldte på kineserne. Imidlertid forsvant den norske kolonien ganske fort etter krigen, og det til fordel for latinamerikanerne. I etterkrigstiden var dette området lenge dominert av ”the Hipsanics”. Ikke før på begynnelsen av 1980-tallet begynte kineserne å flytte inn, og man begynte ikke å omtale det som en chinatown før for ca 15 år siden.

Dette sier meg noe om hvor raskt ting endrer seg i verden, og noe om hvordan kineserne får skylden for altfor mye.


tirsdag 10. juni 2008

IT´S THE ECONOMY, STUPID!

”Rase” er et ord som med ett blir mye lettere å putte i sin munn når man flytter til NY. Det er et ord som jeg ikke ville finne på å benytte i Norge, og det av god grunn. Det er lånt fra biologien og sier noe om medfødte forskjeller som ikke finnes. Jeg tror ikke at rasebegrepet har noe for seg. Likevel føler jeg for å si si noe om dette emnet.

Nabolaget vårt er rimelig trygt, men det er et par kids som bråker og gjør små pøbelsaker om kvelden nå og da. Ikke noe alvorlig, men irriterende når man sitter på porchen og prøver å lese. Ungene er, nær sagt selvfølgelig, svarte. Svarte, eller afro-amerikanerne, er høylydte i NY. De roper og synger til hverandre og til seg selv. De ler høyt, de tar stor del av fortauet og damene pynter seg med de mest skrikende plaggene du kan tenke deg. De er kort og godt brautende. Dette er regelen, snarere enn unntakene.

Jeg kjenner igjen typene. Måten å tøffe seg på, ta opp plass på, måten å insistere at man finnes på. Jeg gikk på ungdomsskole med en del sånne. De var ikke Bronx, men fra Flaktveit og var hvite som laken. Her i NY er forskjellen at de er veldig mange. Og de er, på grunn av deres hudfarge og størrelse (De er enorme, både i høyde og ofte i bredde. Jeg har hørt forskjellige teorier om hvorfor de er så store, men skal la det ligge) lette å legge merke til.

Det er kanskje tydelig at jeg er på vei til å si noe om at disse forskjellene stammer fra økonomiske kår, og ikke fra biogiske. Man kunne kanskje byttet ”svarte” ut med ”arbeiderklassen”. Som noen en gang sa: ”It´s the economy, stupid”.

Men det finnes andre grupper i NY, som også er synlige i bybildet, og hvor størstedelen også må kunne sies å tilhøre arbeiderklassen. Mexicanere og kinesere er to av de største. De er ikke like brautende. Det kan være haugevis av grunner til det, men det er nå en gang slik, og folk snakker om det. Hele tiden. ”Kineserne er sånn”, ”puertoricanerne er sånn”. Da vi var på stand up-klubb for noen uker siden, var det aller største temaet, det som alle komikerne brukte lengst tid på, rasestereotypier. En av komikerne pekte på meg og sa jeg var den hviteste fyren han hadde sett. Han sier sikkert det til noen hvert show, men likevel: hudfargen min spilte en rolle.

”Race” er helt vanlig ord her. Det brukes av svarte, hvite, politiske analytikere på tv, komikere og av New York Times. Sistnevnte har de siste ukene brukt enormt med plass på Obama. Ikke så mye fordi han lovprises eller slaktes, men fordi han er en gåte for de intellektuelle new yorkerne. Hva er det med denne fyren som sprenger alle grenser for hva man tidligere har antatt om rase? Aldri har en svart amerikansk mann vært så nære presidentembedet, og han ser ut til å ha kommet fra intet.

Er dette en svart mann?

Noen har påpekt at dette er et symptom på at ting endrer seg i USA, og at rase spiller en mindre rolle. Ungdommer i dag vokser opp i en mindre segregert kultur. Svarte og hvite hører på stort sett samme musikk, ser de samme filmer og tv-serier osv. Obama har da også er svært godt grep om de unge velgerne. Dette har utvilsomt noe for seg, men det er langt i fra hele forklaringen. Han er nemlig populær generelt blant den hvite middelklassen.

Lenge har det vært snakket om at Obamas suksessformel er at han ikke er svart nok, og i NY-times i går, stode det en stor og svært god artikkel om dette, ”Color Test – Where Whites Draw the Line”. Her ble det påpekt at Obama, i likhet med andre svarte yndlinger som Oprah og Magic Jonhson, ”...do not convey a sense of black greivance”. Obama minner ikke om tidligere svarte politiske ledere fordi han ikke gjør rase til et spørsmål. I motsetning til Marting Luther King og Jesse Jackson, gir han ikke hvite noe å måtte svare for. I stedet for å snakke om hykleri og undertrykking, snakker Obama om å samle nasjonen og å skape håp for alle. Han er ikke den typiske sinte svarte lederen, han er den hvite middelklassens våte drøm.


Jesse Jackson er for sint for hvite amerikanere

Artikkelen trekker også frem at Obamas historie er en klisjé av en lykkkelig innvandrerhistorie: Hans far er en svart kenyaner som slo seg opp i USA, og hans mor er en hvit amerikaner. Han er like mye svart som han er hvit. Obama har sin advokatutdannelse fra et Ivy League-universitet, og han har vært suksessfull i sin praksis siden. Obama tilhører ikke ghettoen. Som sagt: ”It´s the economy, stupid”.

Men nå er altså Obama valgt som demokratenes kandidat, og hans sanne politiske ansikt begynner å komme til syne. Det er nå vi får se hva han er laget av, nå som den ideologiske debatten blir tydeligere i møte med McCain. Hans tomme slagord om ”hope” og ”change” må nødvendigvis fylles med mer substans.

Republikarnernes trumfkort kriminalitet, er ikke lenger et hett tema i valgkampen, mens krigen i Irak er det. Det som likevel ser ut til å bety mest, er finans- og boligkrisen i USA. Den er virkelig ille. Vanlige folk som har eid hus hele sitt liv, må velge mellom å gi familien mat eller å beholde huset. Store landsbyer av telt popper opp over hele landet.

Det er på den økonomiske politikken man først og fremst kan skille politikere fra hverandre ideologisk. Hvor mye makt man er villig til å overføre til markedet. Obama viste litt av hvor han hører hjemme i går, da han lanserte sine planer for å få fart på økonomien. Det viktigste: skattelette på 50 milliarder dollar (change?).

Det er slik han skal vinne valget, vel vitende om at den viktigste saken i år: ”It´s the economy, stupid”.

søndag 8. juni 2008

NEW YORK OG REGULERINGER

Mye er regulert her borte. Mye mer enn jeg trodde på forhånd. Min idé om New York var som en slags hjemme-alene-fest hvor alt er lov. Slik er det ikke.

Selvfølgelig kan man holde butikkene så lenge oppe som man ønsker. Selvfølgelig finnes det ikke begrensninger på hvor høye hus man kan bygge. Selvfølgelig kan man selge øl hele natten. Selvfølgelig kan man sultefore sine ansatte. Selvfølgelig trenger man ikke resept på alle de reseptbelagte medisinene jeg bruker hjemme (selvfølgelig kan man kjøpe øl på døgnåpne apotek). Selvfølgelig, selvfølgelig.

Men samtidig har de en strengere røykelov enn hjemme. Her får man ikke sitte på utecafé og røyke. På alle ølflasker står det en advarsel om hvor skadelig alkohol kan være, og på alle matvarer står det tydelig hvor mange kalorier som er i.

Det genialt enkle rutesystemet som organiserer byens gater etter nummer, setter jeg svært pris på. De deilige parkene, som alle vedlikeholdes og holdes i stand mye bedre enn hjemme i Norge. Trafikken går gjennom Central Park, men bare to timer, to ganger om dagen. Ellers er bilveien åpen for syklister, rulleskøyting eller joggere. Den innerste sirkelen rundt den lille innsjøen i Central Park er forresten forbeholdt joggere. Hvis man ikke morsjonerer, får man ikke gå der.


Frokost i parken

Slik kunne jeg holdt på en stund. Det er mye som er regulert, og mye som faktisk er gratis. Vi bor på Staten Island, og må ta ferge over til Manhattan. Den tar 25 min, går døgnet rundt, og er gratis.


Fergeturen er slett ikke verst

Ellers pleier jeg for tiden å våkne til WNYC, som er gratis reklamefri Public Radio, i to kanaler - også den 24 timer i døgnet. Det er to glimrende kanaler som jeg har fått inntrykk av er rimelig populære.

Det er dette som preger denne byen: en enorm kraft og energi, som pulserer og blir konstruktiv i enkle, men tunge systemer.