IT´S THE ECONOMY, STUPID!

”Rase” er et ord som med ett blir mye lettere å putte i sin munn når man flytter til NY. Det er et ord som jeg ikke ville finne på å benytte i Norge, og det av god grunn. Det er lånt fra biologien og sier noe om medfødte forskjeller som ikke finnes. Jeg tror ikke at rasebegrepet har noe for seg. Likevel føler jeg for å si si noe om dette emnet.

Nabolaget vårt er rimelig trygt, men det er et par kids som bråker og gjør små pøbelsaker om kvelden nå og da. Ikke noe alvorlig, men irriterende når man sitter på porchen og prøver å lese. Ungene er, nær sagt selvfølgelig, svarte. Svarte, eller afro-amerikanerne, er høylydte i NY. De roper og synger til hverandre og til seg selv. De ler høyt, de tar stor del av fortauet og damene pynter seg med de mest skrikende plaggene du kan tenke deg. De er kort og godt brautende. Dette er regelen, snarere enn unntakene.

Jeg kjenner igjen typene. Måten å tøffe seg på, ta opp plass på, måten å insistere at man finnes på. Jeg gikk på ungdomsskole med en del sånne. De var ikke Bronx, men fra Flaktveit og var hvite som laken. Her i NY er forskjellen at de er veldig mange. Og de er, på grunn av deres hudfarge og størrelse (De er enorme, både i høyde og ofte i bredde. Jeg har hørt forskjellige teorier om hvorfor de er så store, men skal la det ligge) lette å legge merke til.

Det er kanskje tydelig at jeg er på vei til å si noe om at disse forskjellene stammer fra økonomiske kår, og ikke fra biogiske. Man kunne kanskje byttet ”svarte” ut med ”arbeiderklassen”. Som noen en gang sa: ”It´s the economy, stupid”.

Men det finnes andre grupper i NY, som også er synlige i bybildet, og hvor størstedelen også må kunne sies å tilhøre arbeiderklassen. Mexicanere og kinesere er to av de største. De er ikke like brautende. Det kan være haugevis av grunner til det, men det er nå en gang slik, og folk snakker om det. Hele tiden. ”Kineserne er sånn”, ”puertoricanerne er sånn”. Da vi var på stand up-klubb for noen uker siden, var det aller største temaet, det som alle komikerne brukte lengst tid på, rasestereotypier. En av komikerne pekte på meg og sa jeg var den hviteste fyren han hadde sett. Han sier sikkert det til noen hvert show, men likevel: hudfargen min spilte en rolle.

”Race” er helt vanlig ord her. Det brukes av svarte, hvite, politiske analytikere på tv, komikere og av New York Times. Sistnevnte har de siste ukene brukt enormt med plass på Obama. Ikke så mye fordi han lovprises eller slaktes, men fordi han er en gåte for de intellektuelle new yorkerne. Hva er det med denne fyren som sprenger alle grenser for hva man tidligere har antatt om rase? Aldri har en svart amerikansk mann vært så nære presidentembedet, og han ser ut til å ha kommet fra intet.

Er dette en svart mann?

Noen har påpekt at dette er et symptom på at ting endrer seg i USA, og at rase spiller en mindre rolle. Ungdommer i dag vokser opp i en mindre segregert kultur. Svarte og hvite hører på stort sett samme musikk, ser de samme filmer og tv-serier osv. Obama har da også er svært godt grep om de unge velgerne. Dette har utvilsomt noe for seg, men det er langt i fra hele forklaringen. Han er nemlig populær generelt blant den hvite middelklassen.

Lenge har det vært snakket om at Obamas suksessformel er at han ikke er svart nok, og i NY-times i går, stode det en stor og svært god artikkel om dette, ”Color Test – Where Whites Draw the Line”. Her ble det påpekt at Obama, i likhet med andre svarte yndlinger som Oprah og Magic Jonhson, ”...do not convey a sense of black greivance”. Obama minner ikke om tidligere svarte politiske ledere fordi han ikke gjør rase til et spørsmål. I motsetning til Marting Luther King og Jesse Jackson, gir han ikke hvite noe å måtte svare for. I stedet for å snakke om hykleri og undertrykking, snakker Obama om å samle nasjonen og å skape håp for alle. Han er ikke den typiske sinte svarte lederen, han er den hvite middelklassens våte drøm.


Jesse Jackson er for sint for hvite amerikanere

Artikkelen trekker også frem at Obamas historie er en klisjé av en lykkkelig innvandrerhistorie: Hans far er en svart kenyaner som slo seg opp i USA, og hans mor er en hvit amerikaner. Han er like mye svart som han er hvit. Obama har sin advokatutdannelse fra et Ivy League-universitet, og han har vært suksessfull i sin praksis siden. Obama tilhører ikke ghettoen. Som sagt: ”It´s the economy, stupid”.

Men nå er altså Obama valgt som demokratenes kandidat, og hans sanne politiske ansikt begynner å komme til syne. Det er nå vi får se hva han er laget av, nå som den ideologiske debatten blir tydeligere i møte med McCain. Hans tomme slagord om ”hope” og ”change” må nødvendigvis fylles med mer substans.

Republikarnernes trumfkort kriminalitet, er ikke lenger et hett tema i valgkampen, mens krigen i Irak er det. Det som likevel ser ut til å bety mest, er finans- og boligkrisen i USA. Den er virkelig ille. Vanlige folk som har eid hus hele sitt liv, må velge mellom å gi familien mat eller å beholde huset. Store landsbyer av telt popper opp over hele landet.

Det er på den økonomiske politikken man først og fremst kan skille politikere fra hverandre ideologisk. Hvor mye makt man er villig til å overføre til markedet. Obama viste litt av hvor han hører hjemme i går, da han lanserte sine planer for å få fart på økonomien. Det viktigste: skattelette på 50 milliarder dollar (change?).

Det er slik han skal vinne valget, vel vitende om at den viktigste saken i år: ”It´s the economy, stupid”.