FAMILIE OG KJØNN

”Nå kommer det snart, nå kommer det snart”, tenkte jeg i det samtalen handlet om familie igjen. Og så kom det. Spørsmålet jeg hadde ventet på en stund: - Are you two married?

Det er nemlig to spørsmål jeg har vanskelig for å svare ærlig på her borte, og det er a) hvorfor vi ikke kjører bil, og b) hvorfor vi ikke har giftet oss. Jeg har vanskelig for å svare fordi det er ingen spesiell forklaring på noen av spørsmålene. Bortsett fra at Norge ikke er like giret på biler og familie som USA. For her er begge deler jævlig viktig.

Jeg trodde jeg skulle komme meg unna denne gang, ved å smelle til med en spøk jeg hadde laget på forhånd, men den falt dessverre til jorden (- No, heterosexual marriage is not legal in Norway), så jeg måtte krype til korset og prøve å forklare noe, så sammenhengende som mulig, om hvorfor vi ikke har giftet oss ennå. Amerikanerne nikket og latet som om de forstod.


Hvorfor er ikke hun min kone?

Selv om dette, på mange områder, er blant de mest progressive stedene på denne jord, er det påfallende mange som hegner om det tradisjonelle familielivet. På nettutgaven av NY Times kan man lese en grundig og lang featureartikkel om et par som, hold deg fast, har bestemt seg for å dele på alle oppgavene i hjemmet! Dette paret fremstilles som et eksostisk innslag i samfunnet. Her er et utdrag fra artikkelen:

”...they would create their own model, one in which they were parenting partners. Equals and peers. They would work equal hours, spend equal time with their children, take equal responsibility for their home.”

I forholdsvis nøkterne og liberale NY Times, er det heldigvis en solskinnshistorie som fortelles, og ikke er forsvar for den tradisjonelle familien. Det er det som er det litt skumle ved det amerikanske kjønnsrollemønsteret: Man snakker ikke så mye om det, men det siver hele tiden gammeldagse, reaksjonære holdninger opp gjennom f. eks. featureartikler av denne typen.

Jeg tror mange amerikanere, og spesielt new yorkere, vet bedre. At de, i møte med progressive europeere, ofte blir svar skyldig. Slik har det i hver fall virket på meg når vi har snakket om hvordan vi har det hjemme og liknende saker. Som det står i den nevnte featureartikkelen om delt barnepass: ”And it is what many would agree is fair, even ideal. Yet it is anything but the norm”.

I torsdagens utgave av NY Times, skriver Nicholas D. Kristof i sin spalte at kjønnsdiskriminering er et større problem enn rasediskiminering i USA. Kristof tar dette opp i kjølvannet av demokratenes nominasjonsvalg, hvor en svart kandidat ble foretrukket fremfor en kvinnelig. Han peker på at i undersøkelser, svarer flere amerikanere (også kvinner) at de ønsker seg en svart president enn en kvinnelig.

Det er den store delen av skjult kjønnsdiskriminering som foregår i USA Kristof er mest opptatt av. Hans spådom er at når vi får se en kvinnelig presidentkandidat, vil hun ikke være særlig kvinnelig. Kanskje til og med republikansk. Den første svarte kandidaten var ikke utpreget svart, den første katolske presidenten (Kennedy) ikke særlig katolsk, og andre kvinnelige statsledere har hatt liten tilknytning til kvinnebevegelsen (Thatcher, Merkel). På den måten truer de ikke hverdagslivet og familielivet til vanlige folk.

Margaret Thatcher, her portettert så feminin som hun aldri før eller siden har vært. Det er forøvrig ingen som ikke forstår hvorfor ikke hun er min kone.

Det har også gått en debatt de to siste dagene, om dekningen av Clintons kampanje var diskriminerende, og det er tall og undersøkelser som tyder på det. Dvs at dekningen av Obamas kampanje var mer positiv enn dekningen av Clintons. Det var den, helt klart, men det må sies at det jevnet seg ut mot slutten, hvor dekningen var rimelig jevn . Så spørsmålet er om pressen var ekstra tøff med Clinton i starten fordi hun var den ledende kandidaten, eller om det var fordi hun er kvinne. Svaret ligger nok et sted i mellom.

En av dem som har blitt anklaget for å ha vært særlig tøff med Clinton , og slapp i møte med Obama , er avdøde Tim Russert. Frem til forrige søndag, ledet han et av de største politiske programmene i USA, ”Meet the Press”. Hver uke blir topppolitikere grillet i en time i det som faktisk er det lengstlevende tv-programmet i verden, noensinne. Første sending var i 1947 og Russert tok over som programleder i 1991. Hans død er den store nyheten her borte nå. Alle kanaler og aviser bruker stor plass på denne tv-personligheten.


Tim Russert (1950-2008)

Russert jobbet seg i hjel. Bare 58 år gammel, døde han av hjertestans mens han leste inn kommentarer til søndagens program. Det som slår meg når jeg følger dekningen av Russerts død, er at det alltid fremheves hvor glad han var i sin familie. Familien betydde enormt for ham, sies det. Selv om han tydeligvis jobbet mye mer enn sunt er, skal han fulgt sin sønn svært godt opp. Dagen han døde, hadde han akkurat kommet hjem fra Italia, hvor familien hadde vært samlet for å feire sønnens uteksaminering.

I amerikanske massemedier er dette et viktig poeng å få frem. Kanskje det viktigste. For amerikanere jobber mye, og lenge. Amerikanere tilbringer mye mer tid på jobben enn europeere gjør (selv om undersøkelser tyder på at det ikke blir gjort så mye mer av den grunn), og har mye mindre ferie.

Før jeg dro, hørte jeg en kommentar av NRKs USA-korrespondent, Tove Bjørgås. Jeg husker at hun fortalte om hvordan amerikanerne, i mangel på fritid, benyttet jobben, treningsstudioet og butikken som arenaer for å komme i kontakt med folk og finne kjærligheten. Resten av tiden er amerikanere stort sett på jobb.

Hvis du stort sett er på jobb hele dagen, må nødvendigvis huset du bor i og den nærmeste familien din ha en særstilling. Hvis de utgjør det du har av liv utenom jobben, altså. Jeg synes også det forklarer hvorfor kjønnrollemønsteret er såpass tradisjonelt. Å jobbe med likestilling og nye former for samvær, krever tid og overskudd.

Forhistorien til Marc, den ene delen av paret fra NY Times featureartikkel, bekrefter mine mistanker:

”Marc paid his way through the University of Massachusetts at Lowell and then set out with his degree in mechanical engineering (and later an M.B.A.) to earn a lot of money. Working on the management track at an electric company, “I was playing the game,” he remembers. “I was working 60 hours a week. I bought a fancy sports car.”

But a few years in, he came to see that he only used that car to drive to and from work. When the human-resources department sent out a memo outlining a reduced-hours plan, he applied.”

Hvis du lever på grensen av å jobbe deg i hjel, er det tungt å dra hjem og være åpen for nye idéer.